lørdag 2. november 2013

Asterix hos Pikterne

Asterix har igjen inntatt bladhyllene med et nytt eventyr, i form av Asterix hos Pikterne. Forrige album, Asterix og Obelix fyller år - Gullboken, kom i 2009. Dette var et album med småhistorier og tekst, så vi må tilbake til 2005, og Det store himmelfallet, for å finne forrige albumeventyr. Skaperduoens gjenlevende medlem Albert Uderzo har rukket å bli 86 år gammel, og har lagt pennen på hylla (noe han muligens burde gjort for noen album siden). Tastatur og penn har blitt tatt opp av ungdommene (de er begge bare 53) Jean-Yves Ferri og Didier Conrad.

Omslag for Asterix hos Pikterne
Omslag for Asterix hos Pikterne


Det kan argumenteres for at serien burde gjort som Tintin, og bladd igjen da skaperen ga seg. Men det er nok mange Euro som ville ha serien gående, og det trenger ikke nødvendigvis være en dårlig ting. Se på Sprint som har levd med et mangfold av forfattere og tegnere i ryggen, og selv om resultatene har vært opp og ned, lever figuren fortsatt. Conrad holder seg tett opp til Uderzos stil for de siste albumene hans, men kanskje med en litt skarpere strek enn skaperen. Conrad har forøvrig tidligere vært publisert på norsk, med albumet Eventyr i gult, utgitt i 1987. Det blir neppe noen fornøyelsespark av den historien.

Selve historien er en typisk "Asterix bekrefter fordommer i utlandet"-historie, og våre helter Asterix og Obelix drar denne gang til Skottland, til pikterne. Historien begynner med at en isblokk med et menneske skyller i land utenfor landsbyen til gallerne. De tiner han opp, og blir møtt av en pikter med noen startproblemer etter nedfrysingen, men han klarer allikevel å formidle hvordan de må seile for å komme tilbake til landsbyen hans, og smelte alle damehjertene i landsbyen med sin kjærlighetssorg. Og så bærer det avsted til forrræderiske høvdinger, en kidnappet forlovede, og en invaderende romerhær.

Ferri og Conrad finner ikke opp kruttet i historien. Den minner meg mest av alt om Borgerkrigen (1980, på norsk i 1981), og elementer brukt i andre historier dukker også opp. Albumets skurk, Mac Aber, er stilmessig en fetter av Ulkefix fra Borgerkrigen og Prolix fra Spåmannen. Jeg la ikke merke til det ved første gjennomlesing, men utseendemessig er han basert på skuespilleren Vincent Cassel, som jeg nå ikke skjønner at jeg ikke så. Bevisst eller ikke, så minner vår nedfryste pikter mest av alt om Goscinny og Uderzos indianerhelt Ompa-pa, fra albumene av samme navn.

Historien tar seg god tid med å komme i gang, og båtturen nordover starter ikke før halvveis i albumet. Som gjør at historien minner litt om skolestilene mine fra barneskolen. Veldig ambesiøse begynnelser, med en panisk avsluting på siste halvside. Og så synes jeg ikke man burde dratt inn sjømonsteret i Loch Ness. Det blir litt for mye magi enn jeg foretrekker i mine Asterix-historier. Men jeg har muligens spasert ut av målgruppen for en stund siden.

Jeg trodde det kanskje skulle være litt mer ståhei i norske medier om at Asterix kom med nytt album, men den gang ei. Aftenposten har hatt en artikkel om albumet, men det har ikke vært noe i Dagbladet eller VG. Selv ikke på Egmonts egen blogg, bladblogg.no, er Asterix-utgivelsen nevnt (men nå har det strengt tatt ikke vært skrevet noe nytt der siden 19. juli). Men nå er vel ikke Egmont lenger kjent for å reklamere for sine serier (host, host...The Walking Dead...host, host). Allikevel er albumet trykket opp i optimistiske 40.000 eksemplarer, hakket over tallene på de siste Sprint-albumene, som man nærmest har måtte gå over lik for å finne.

Men Asterix er i live. Og det er bra. Neste album kommer i 2015, og da drar han muligens til Hviterussland.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar