onsdag 23. oktober 2013

The World's End

Just what is it that you want to do? We wanna be free
We wanna be free to do what we wanna do
And we wanna get loaded
And we wanna have a good time
That's what we're gonna do

Endelig kom The World's End, Simon Pegg og Edgar Wrights avsluttende kapittel av deres Cornetto-trilogi, på kino i Norge. Og jeg kan endelig høre på Empire sin spoiler-podcast om filmen som de slapp i slutten av august.

Britisk poster for The World's End


Og filmen? Var den er verdig etterfølger til Shaun Of The Dead og Hot Fuzz? Absolutt! Den britiske filmanmelderen Mark Kermode opererer med en "seks latters"-regel, som sier at for at en komedie skal regnes som en god komedie, så må du le høyt minst seks ganger. Og det høres lite ut, men er forbausende vanskelig å få til. For jeg smiler ofte av komedier (og gråter av noen), men ler først høyt når noe har truffet godt. Og mens jeg så denne filmen, satt jeg med en blink i fanget.

Filmens hovedperson, Gary King spilt av Simon Pegg, bestemmer seg for å samle sine gamle kompiser, og begi seg ut på "den gyldne mil", en pup-til-pub runde med de tolv pubene i hjembyen sin, som de ikke klarte å fullføre i 1993. Og med unntak av Gary, har alle kompisene nå blitt voksne og fått seg A4-liv, og blir motvillig med sin tidligere leder tilbake til Newton Haven. I tillegg til å oppdage at Gary fortsatt prøver å leve på 90-tallet, da de sto på toppen av verden, oppdager våre helter også at ikke alt er som det skal være i hjembyen, og at de muligens står ovenfor en utenomjordisk trussel.

Smashy smashy egg men!

Dette er en Cornetto-film, så Simon Peggs Gary er selvfølgelig flankert av Nick Frost, denne gang som Andy Knightley. Nå er det riktignok Frost som spiller den fornuftige i forholdet, mens Peggs rollefiguer er ment å være usympatisk og egoistisk. Ikke ulikt Frosts Ed fra Shaun Of The Dead. Resten av Gary Kings hoff består av Oliver Chamberlain (Martin Freeman), Steven Prince (Paddy Considine), og Peter Page (Eddie Marsan). Og alle har sine øyeblikk i filmen. Men det er Frost som kommer best ut av det, først som veldig straight familiemann, for deretter å "ta en Hulk" og slå seg gjennom en pub med blankinger så blekket spruter (en setning som gir mening etter å ha sett filmen).

 Gamle Speisa/Cornetto-kjenninger dukker selvfølgelig opp. Mark Heap og Julia Deakin er hver sin bartender. Reese Shearsmith og Michael Smiley dukker opp som pubgjester. Rafe Spall skal kjøpe hus av Freeman. Og Bill Nighys stemme dukker også opp. Siden dette er et Pegg/Wright-manus, er ingenting overlatt til tilfeldighetene. King er omgitt av sitt hoff (Prince, Knightly, Chamberlain, og Page). Hint om hvordan handlingen går dukker opp i kommentarer og ikke minst navnene på pubene.Og det er gjerder som må forseres på uelegant vis.

 Etter å ha sett denne, måtte vi se Shaun Of The Dead og Hot Fuzz på nytt, og det er gøy å se hvordan Wright bare blir bedre som regissør, en veldig stilsikker en sådan. Det er lett å se at dette er en Wright-film. Det blir spennende å se hvordan Ant-Man, Wrights Marvel-film, kommer til å se ut når den kommer.

 En ting er at filmen er fylt med så mange detaljer, og er rett og slett så bra, at jeg kommer til å se den på nytt på kino. Men den gjorde også at jeg kjapt kjøpte filmmusikken til filmen. Filmen handler om å gjenoppleve ungdomstiden på 90-tallet, og alle sporene på albumet er sanger som kom ut rundt 1990 (Med unntak av en Doors-sang, men de var jo i vinden akkurat da på grunn av Doors-filmen til Oliver Stone). Albumet har sanger av Primal Scream, Blur, Pulp, Happy Mondays, Soup Dragons, og er en retrolytting av de sjeldne.

Let's Boo-Boo

Så jeg er veldig fornøyd med filmen. Den er litt, hva skal man si, mørkere enn forgjengerene, og gir hovedpersonene litt mer kjøtt på beina enn før. Men det er absolutt ikke en ulempe. Morsom hele veien og alvorlig der den må. Og egentlig passe lang.

I remember sitting up there, blood on my knuckles, beer down my shirt, sick on my shoes and seeing the orange glow of a new dawn break and knowing in my heart life would never feel this good again. And you know what? It never did.


Norsk poster for The World's End

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar