mandag 22. juli 2013

A Good Day To Die Hard

Jeg så aldri A Good Day To Die Hard, eller Die Hard 5, da den vandret heden på kino. Den lunkne kritikken den mottok fra anmeldere og publikum gjorde at filmen aldri fristet nok til et kinosetebesøk. Men nå er den ute på plate, og det virket som et litt bedre medium å se den på.

Poster for A Good DayTo Die Hard


Die Hard fra 1988, eller Operasjon skyskraper som den het da den kom til Norge første gang, er en actionklassiker, og filmen som skapte filmstjernen Bruce Willis. Die Hard 2 (1990) er en veldig bra oppfølger (og filmen der Yippie-ka-yeah, motherfucker ble oversatt til Hipp hurra, kølle, da den gikk på TV2 en gang). I Die Hard i New York (1995) begynte det å skli litt ut, og da John McClane kom tilbake i Die Hard 4.0 (2007) var det meste av Die Hard-sjarmen borte, og vi satt igjen med en grei actionfilm med Bruce Willis. Og det er i sistnevnte gate A Good Day... også har funnet en parkeringsplass.

I de tre første filmene var det forholdet til kona si McClane prøvde å redde. I den fjerde dukket datteren hans opp, og i denne er det sønnen hans vi får hilse på. Og moralen er som vanlig: familien din liker deg bedre hvis du dreper noen for de.

Handlingen starter med at McClane drar til Russland der han har fått vite at sønnen nettopp har blitt fengslet. Det han ikke vet er at sønnen er CIA og jobber undecover for å frigi en politisk fange. Men CIA er ikke de eneste som vil ha tak i fangen, og snart mister sønnen teamet sitt, og han blir tvunget til å samarbeide med pappa for å redde fangen og navnet sitt. Etter at de har hatt en biljakt der de mest sannsynlig har tatt livet av halve Moskvas kjørende befolkning. En biljakt som var kult filmet. Men som allikevel fikk meg til å tenke på de moralske konsekvensene av jakten. Og det bør ikke en biljakt gjøre.

Jack McClane spilles av muskelbunten Jai Courtney, kjent som Varro fra Spartacus. Og kjemien mellom han og Bruce Willis er av det mer teoretiske slaget. John McClane klager over jetlag mens filmen ruller avgårde, og du kan lure på om det er noe som har blitt lagt til i etterkant for å forklare Willis' entusiasmefrie opptreden.

Filmen har noen øyeblikk som er underholdende nok, men mangelen på Willis' actionmagi og en minneverdig skurk, gjør dette til et stusselig forsøk på å sole seg i glansen av de første filmene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar