onsdag 24. juli 2013

Lunch 01 - 2013

Jeg ble raskt en fan av Lunch av Børge Lund etter å ha lest den første gang, og det gleder mitt tegneserielesende hjerte at serien nå har fått eget blad, og er ment å komme ut med åtte nummer i året. Serien har tuslet og gått som biserie i Pundus siden 2009 (hvis jeg ikke tar helt feil...), og har allerede tre album og et julehefte bak seg. Da serien begynte, virket det som om den skulle sirkle mest rundt figuren Kim, den mer normale på kontoret, men etter kort tid hadde Kjell snakket seg fremst i stripene, og er nå stripenes ubestridte, kverulerende midpunkt.

Og det er Kjell som preger første nummer også, og langhistorien i dette nummeret forklarer hvordan Kjell grunnla Kjelltech, din partner i solutions. I tillegg til mange sider Lunch (25 av 52 sider etter litt telling), finner vi også Gummbah (vitsetegninger av nederlandske Gertjan van Leeuwen), Wumo, Talking to me? av Martin Kellermann, Fagprat av Flu Hartberg, Pophits av Hugleikur Dagsson, og en ensiders av Johan Wanloo. Wumo er jo overalt om dagen, så der har jeg merket av overeksponeringsspøkelset har lagt sin klamme hånd over meg. Wanloo og Hartberg har fortsatt ikke vunnet meg over, og Gummbah og Pophits er jeg villig til å gi flere sjanser. Men det er jo Lunch jeg kommer til å kjøpe bladet for, og den holder fortsatt høy standard.

Lunch er litt Dilbert, bare morsommere og med bedre tegninger. Alle kjenner en Kjell, og har du jobbet på eller i nærheten av et kontor, kjenner du deg garantert igjen i siuasjoner og tåkemøteprat. Og jeg må inrømme jeg har stor tro på spalten Slides gone bad.

Det eneste jeg er litt redd for, er at serien ikke har gått lenge nok og at det ikke er nok Lunch-striper til å drive et eget blad i lengde.

Alt i alt et lyspunkt i en bladhylle nær deg. Kanskje litt bedre bi-historier, men vi lar det få gå seg til.

Neste nummer vil effektivisere deg 5. august. Bladet koster 49,90, og du kan abonnere for 329,- i året.

Lunch 01 - 2013
Lunch nr. 1 -2013
Skanneren er litt sliten. Bakgrunnen er egentlig grønn.



tirsdag 23. juli 2013

Maniac Cop

Hvis du ser på listen over roller Bruce Campbell har hatt, finner du mye rart. Du finner selvfølgelig rollen som Ash i de tre originale og grøsserklassiske Evil Dead-filmene (Groovy...), tittelrollen i den sære, men morsomme sci-fi-western serien The Adventures of Brisco County jr., rollen som Autolycus i Hercules/Xena, legendariske Sam Spade i Burn Notice, og selvfølgelig rollen som Elvis i Bubba Ho-Tep. Og mange andre. I følge IMDb har han spilt i 105 forskjellige filmer/serier/spill, og mange av disse kan det være greit å ikke fokusere så alt for mye på. Som rollen som Jack Forrest i Maniac Cop.

Poster fra Maniac Cop


Filmen lyste mot meg fra en blu-ray-hylle på Platekompaniet til en hyggelig pris. Og siden jeg har et minne av det coveret, eller noe i nærheten, fra min bardoms videosjappe, ble fristelsen for stor. Pakken besto ev en blu-ray og en DVD. Hvorfor i all verden den finnes på blu-ray, vet jeg ikke, for bildet var veldig langt unna noe du kan kalle restaurert. Eller hvis det var restaurert, vil jeg ikke vite hvordan det så ut opprinnelig.

Filmen har forsåvidt en god idé i grunnen: Noen i politiuniform tar livet av uskyldige mennesker. Er det noen som har kledd seg ut, eller er det en politimann som har fått nok? Tom Atkins spiller rollen som den deprimerte politimannen som etterforsker saken, og Bruce Campbell har rollen som politimannen Jack Forrest. Jack blir anklaget for mordene etter at hans kone blir drept i samme hotellrom der hun har funnet han med hans elskerinne.

Men bortsett fra den på tiden originale idéen, er dette en spenningsfilm som lander langt under gjennomsnittet. Den blir aldri særlig skummel, og før du vet ordet av det lander filmen i budsjettavdelingen i slasher-land. Manus virker shabby, skuespillerene vant neppe noen priser, og filmen ser fantastisk billig ut. Men heller ikke så dårlig at den er verdt å se fordi den er dårlig. Til det er den for kjedelig. Så ikke en film som kommer til å oppleve gjentatte avspillinger hos meg.

Filmen fikk merkelig nok to oppfølgere, med Campbell på plass i den første.

mandag 22. juli 2013

A Good Day To Die Hard

Jeg så aldri A Good Day To Die Hard, eller Die Hard 5, da den vandret heden på kino. Den lunkne kritikken den mottok fra anmeldere og publikum gjorde at filmen aldri fristet nok til et kinosetebesøk. Men nå er den ute på plate, og det virket som et litt bedre medium å se den på.

Poster for A Good DayTo Die Hard


Die Hard fra 1988, eller Operasjon skyskraper som den het da den kom til Norge første gang, er en actionklassiker, og filmen som skapte filmstjernen Bruce Willis. Die Hard 2 (1990) er en veldig bra oppfølger (og filmen der Yippie-ka-yeah, motherfucker ble oversatt til Hipp hurra, kølle, da den gikk på TV2 en gang). I Die Hard i New York (1995) begynte det å skli litt ut, og da John McClane kom tilbake i Die Hard 4.0 (2007) var det meste av Die Hard-sjarmen borte, og vi satt igjen med en grei actionfilm med Bruce Willis. Og det er i sistnevnte gate A Good Day... også har funnet en parkeringsplass.

I de tre første filmene var det forholdet til kona si McClane prøvde å redde. I den fjerde dukket datteren hans opp, og i denne er det sønnen hans vi får hilse på. Og moralen er som vanlig: familien din liker deg bedre hvis du dreper noen for de.

Handlingen starter med at McClane drar til Russland der han har fått vite at sønnen nettopp har blitt fengslet. Det han ikke vet er at sønnen er CIA og jobber undecover for å frigi en politisk fange. Men CIA er ikke de eneste som vil ha tak i fangen, og snart mister sønnen teamet sitt, og han blir tvunget til å samarbeide med pappa for å redde fangen og navnet sitt. Etter at de har hatt en biljakt der de mest sannsynlig har tatt livet av halve Moskvas kjørende befolkning. En biljakt som var kult filmet. Men som allikevel fikk meg til å tenke på de moralske konsekvensene av jakten. Og det bør ikke en biljakt gjøre.

Jack McClane spilles av muskelbunten Jai Courtney, kjent som Varro fra Spartacus. Og kjemien mellom han og Bruce Willis er av det mer teoretiske slaget. John McClane klager over jetlag mens filmen ruller avgårde, og du kan lure på om det er noe som har blitt lagt til i etterkant for å forklare Willis' entusiasmefrie opptreden.

Filmen har noen øyeblikk som er underholdende nok, men mangelen på Willis' actionmagi og en minneverdig skurk, gjør dette til et stusselig forsøk på å sole seg i glansen av de første filmene.

Die Hard-postere

Mens jeg tittet etter en filmplakat å putte i posten om A Good Day To Die Hard, kom jeg over disse posterene som ble brukt for å markedsføre den. Hver av de fire posterene har forskjellige fakta fra de fire foregående filmene.

A Good Day To Die Hard-poster om Die Hard

A Good Day To Die Hard-poster om Die Hard 2

A Good Day To Die Hard-poster om Die Hard i New York

A Good Day To Die Hard-poster om Die Hard 4.0



søndag 21. juli 2013

R.I.P.D.

Det er ikke ofte man finner unike idéer blant dagens blockbustere, og hvis man gjør det, hender det ofte at den gode idéen blir banket opp av et A4-manus slik at det eneste som er igjen, er en følelse av skuffelse. Slik også med R.I.P.D. Filmen er basert på tegneserien med (nesten) samme navn av Peter M. Lenkov, en serie jeg forøvrig ikke har lest, og følger politimannen Nick Walker og hans nye jobb som politimann i Rest In Peace Department etter at han blir drept.

Poster fra R.I.P.D.


Filmen begynner veldig lovende. Politimannen Nick Walker (Ryan Reynolds) har dårlig samvittighet for noen gullbiter han og partneren hans Bobby Hayes (Kevin Bacon) har funnet, og vil levere det tilbake og ikke selge det som først tenkt. I neste øyeblikk blir han drept under en politiaksjon, og sendt til himmelen. Og akkurat den scenen er ganske stilig. For når han dør, stopper tiden, og han går blant kaoset og eksplosjonene som skjer under politiaksjonen. Før han blir dratt opp i en stor tunnell i himmelen, der han møter byråkraten Mildred Proktor (Mary-Louise Parker), som forteller at det ikke ser så lovende ut når han skal bli dømt for livet sitt, men at han kan bøte på det ved å tjenestegjøre 100 år i R.I.P.D. Han takker ja, og får Roysiphus "Roy" Pulsipher (Jeff Bridges), en gammel sheriff fra det ville vesten, som partner.

Og det begynner som sagt lovende, men det fisler egentlig ut i ingenting. Og jeg synes den vinglet litt mye i tonen, og særlig Reynolds klarer ikke helt bestemme seg for om han spilte i et drama om en som hadde mistet kona si, eller i en kompiskomedie. Og dauingene våre helter jager, er verken skumle nok til å skremme, eller morsomme nok til å få oss til å le, og man får aldri følelsen av at noen egentlig er i fare. Men noe latter dukker opp, da særlig når Reynolds og Bridges viser seg sånn de vanlige dødlige ser de, som en gammel kineser og en utringet blondine. Og Bridges' litt anstrengte forhold til prærieulver trekker også på smilebåndet.

Jeg synes fortsatt idéen er god, men filmen er skuffende kjedelig. Men komitéen bak manuset, er sikkert fornøyd med å ha skrapt bort de fleste røffe kantene av manus.


Premium Rush

Aah, den lange listen over sykkelfilmer jeg har eier har nå vokst til fomidable ...  to, etter å ha kommet gjennom Premium Rush, en åndelig oppfølger til Trillingene fra Belleville (eller hvordan var dette...). I Premium Rush treffer vi Joseph Gordon-Levitt som sykkelbudet Wilee, som ikke tror på bremser. Han får en levering den lett desperate Bobby Monday, Michael Shannon i sedvanlig småpsykopatisk driv, av ukjente grunner vil ha kloen i.

Poster for Premium Rush


Jeg husker at jeg så traileren til denne for en god stund siden og tenkte at det var et kult kosept med sykkelbud-action i New York, og at det nok var verdt en kinobillett. Men det slapp jeg å gjøre, siden filmen ikke dukket opp på norske kinolerreter, men ble levert rett til dvd-hyllene. Og i etterkant er dette mer en film for fredagssofaen, enn for sal 1 på Colosseum.

Det som er veldig bra med Premium Rush, er at mange av sykkeljaktene (jepp sykkeljakter i flertall) er ganske så nervepirrende, og jeg tok meg i å skvette til flere ganger når de forskjellige sykkelbudene smatt mellom biler og andre elementer som blokkerte ferden mot målet (men er ikke ferden det egentlige målet?).

Rollene i filmen er ikke spesielt dype, og dette er ikke filmen for stor karakterutvikling. Du har Wilee, sykkelbudet som hoppet av advokatstudiet siden han ikke kunne takle å jobbe på kontor, og som kjører gjennom byen uten bremser. Manny (Wolé Parks), treningsjunkien og Wilees bitre rival. De kjemper begge om gunsten til Vanessa (Damia Ramirez), Wilees eks, som ikke skjønner hva som driver Wilee. Og selvfølgelig sosiopatiske Bobby Monday, som ikke skjønner hvorfor ingen kan gjøre som han vil. Det skal filmen ha, de har en veldig bra skurk, som ikke vekker noe særlig med sympati.

Filmen har en veldig "A til B"-historie, og etter den første jakten satt vi i sofaen og lurte på om hele filmen skulle være en lang jakt. Men med litt kreativ bruk av hopping i tid, pusler filmen sammen bitene i historien, og du skjønner snart hvorfor alle gjør hva de gjør (pluss/minus).

Så ganske kul film. Gode idéer, selv om de ikke alltid er like godt gjennomførte. Gordon-Levitt er sitt vanlige sjarmerende jeg i hovedrollen, og Shannon er herlig desperat som skurk. Bedre enn B-filmfølelsen du får av coveret.

mandag 15. juli 2013

Er ikke lykken en varm kanon, hva? - Blåjakkene i Norge

Det er spesielt tre albumserier jeg var veldig glad i å lese da jeg vokste opp: Asterix, Lucky Luke, og Blåjakkene. Alle var fransk/belgiske serier, og alle blir fortsatt tegnet (riktignok med fornyelser bak pennen). Men det er bare Asterix og Lucky Luke som fortsatt kommer ut i Norge (nytt Asterix til høsten!). Blåjakkene-albumene forsvant ut av bladhyllene sammen med klistremerkealbumene fra OL på Lillehammer, og bortsett fra et lite comeback i cowboy-bladet Caliber i 1996, har vi ikke sett snurten av en kanon siden. Men serien ruller og går videre, og album 56, Dent pour dent, kom ut i 2012.

Blåjakkene album 7 - Blutch redder (h)æren
Blåjakkene album 7 - Blutch redder (h)æren


Det som skilte Blåjakkene fra de to andre seriene, var at rundt komikken som våre to soldathelter opplevde, foregikk det en blodig og grusom borgerkrig, med død, elendighet, og blodtørstig befal. En mulig sammanligning er fjerde sesong av Sorte Orm. For handlingen foregår under den amerikanske borgerkrigen. Hovedpersonene er den regeltro sersjant Cornelius Chesterfield, og korporal Blutch, som har en smule mindre toleranse for hva militærlivet innebærer.

I Norge kom de to første albumene som en del av Trumf-serien, som kom ut med 25 album på 70-tallet og trykket opp varierte serier inkludert Sprint, Viggo, og Buck Danny. Disse to historiene ble trykket opp igjen i bladet Buffalo i 1982. Buffalo begynte også på album 3, men gikk inn etter første del.
Mellom 1979 og 1994 hadde de egen albumserie på 18 nummer, og det kom også ut fire Blåjakkene-pocketbøker (i to forskjellige format). Caliber trykket opp historier fra Le grande patrouille, en samlig småhistorier som var tegnet før langhistoriene, i 1996.

Under er alle albumene som er kommet ut på originalspråket, og om og når de har kommet ut i Norge.

Nr Orginaltittel År Norsk tittel Norsk utgivelse Norsk år
1 Un chariot dans l'Ouest 1972 Farlig transport Trumf serien 13 1973
Ammunisjonsvogna Buffalo 5-7/82 1982
2 Du nord au Sud 1973 Vanntett plan Trumf serien 21 1974
Borgerkrigen Buffalo 9-11/82 1982
3 Et pour 1500 Dollars en plus 1973 For en neve dollar og noen vekslepenger Buffalo nr. 13/82 (kun del 1 av 3) 1982
4 Les Hors-La-Loi/Outlaw 1973 Outlaw Blåjakkene tverrpocket 2 1993
5 Les déserteurs  1974 Dessertørene Blåjakkene tverrpocket 1 1992
6 La prison de Robertsonville 1975 Fangeleiren i Robertsonville Blåjakkene 2 1980
Blåjakkene pocket 1 1990
7 Les Bleus de la marine  1975 Blåjakkene går i vannet Blåjakkene pocket 2 1990
8 Les cavaliers du ciel 1976
9 La grande patrouille 1976
10 Des Bleus et des tuniques 1976
11 Des Bleus en noir et blanc 1977 Blått i svart/hvitt Blåjakkene 1 1979
1989
12 Les Bleus tournent cosaques 1977 Yankee-kosakkene Blåjakkene 6 1982
13 Les Bleus dans la gadoue 1978 Den store sølekrigen Blåjakkene 4 1982
1990
14 Le blanc-bec 1979 Hane-kyllingen Blåjakkene 5 1982
1990
15 Rumberley 1979 Blutch redder (h)æren Blåjakkene 7 1983
16 Bronco Benny 1980 Bronco Benny Blåjakkene 3 1981
1989
17 El Padre 1981 Bak sersjantens skjørt Blåjakkene 8 1984
18 Blue rétro 1981 Den gang vi dro avsted Blåjakkene 9 1985
19 Le David 1982 Spioner på dypt vann Blåjakkene 10 1986
20 Black Face 1983 Black Face Blåjakkene 11 1987
21 Les cinq salopards 1984 Fem forbrytere Blåjakkene 12 1988
22 Des Bleus et des dentelles 1985 Blutch i blonder Blåjakkene 13 1989
23 Les cousins d'en face 1985 Blåjakkene tar vinterveien Blåjakkene 14 1990
24 Baby blue 1986
25 Des Bleus et des bosses 1986 Blåjakkene får på pukkelen Blåjakkene 15 1991
26 L'or du Québec 1987 Gulljakt i Quebec Blåjakkene 16 1992
27 Bull Run 1987 Slaget ved Bull Run Blåjakkene 17 1993
Seriesamlerklubben1993
28Les Bleus de la balle 1988Blå ballader Blåjakkene 181994
Seriesamlerklubben1994
29 En avant l'amnésique! 1989
30 La Rose de Bantry 1989
31 Drummer boy 1990
32 Les Bleus en folie 1991
33 Grumbler et fils 1992
34 Vertes années  1992
35 Captain Nepel 1993
36 Quantrill 1994
37 Duel dans la Manche 1995
38 Les planqués 1996
39 Puppet Blues 1997
40 Les hommes de paille 1998
41 Les bleus en cavale 1998
42 Qui veut la peau du général 1999
43 Des bleus et du blues  1999
44L'oreille de Lincoln2001


45 Émeutes à New York 2002
46 Requiem pour un bleu 2002
47 Les Nancy Hart 2004
48 Arabesque 2005
49 Mariage à Fort Bow  2005
50 La traque 2006
51 Stark sous toutes les coutures  2007
52 Des Bleus dans le brouillard 2008
53 Sang bleu chez les Bleus 2009
54 Miss Walker 2010
55 Indien, mon frère 2011
56 Dent pour dent 2012

Historiene som ble trykket i Caliber (minus 2/96):

Caliber 1-96
En blåjakke ser rødt
Den ensomme bison
Caliber 3-96
Kjærlighet på hjernen
Caliber 4-96
Regimentets maskot
Fra drøm til virkelighet
Rødhuder og røde hunder
Caliber 5-96
Posten skal frem
Badende lord
Caliber 6-96
Et hjerte og en banjo

Er ikke lykken en varm kanon, hva?

onsdag 10. juli 2013

The Internship

En gang imellom ser man en komedie som overrasker deg, som hopper steder du ikke trodde det var mulig å hoppe, som får deg til å le av ting du ikke har ledd av før. The Internship er ikke en slik film. Det er sjelden en film følger en A4-filmoppskrift så slavisk. Du har sett samme handling mangfoldige ganger første, og kommer til å se den igjen.

Vincent Vaughn og Owen Wilson spiller to klokkeselgere som mist jobben sin etter at firmaet deres blir lagt ned, da ingen kjøper klokker lenger,  siden alle har klokke på mobile sin. Etter en sen jobbsøkeøkt foran PC'en sin, finner Vaughn ut at de kan søke et Internship hos Google. De selger seg gjennom et intervju, og kommer til det beste firmaet som noen sinne har eksistert, og som skal gjøre de rike og lykkelige. Hvis du har problemer med Google eller produktplasseringer, er dette virkelig ikke filmen for deg. Her blir Google og Google-produkter solgt deg over en lav sko, og en av de avgjørende scenene i filmen er et langt salgspitch for Google AdWords.

Våre helter skiller seg klart ut, og havner i gruppe med andre utskudd. Og du lurer sikkert på om gamlegutta kan lære de unge og smarte en ting eller to om livet? Selvfølgelig. Gjennom den klassiske amerikanske filmtradisjonen å bli full på strippeklubb.

Men er filmen morsom? Faktisk ja. Du humrer deg gjennom mye, og ler høyt opptil flere ganger. Det jeg synes var positivt, var at Vincent Vaughn faktisk ikke var Vincent Vaughn-slitsom som han som regel er på film. Will Ferrell dukker tidlig opp som slesk madrass-selger, men Rob Riggle stikker av med pris for kjipest bi-figur som gamlehjemscasanova. Ingen Wedding Chrashers,  men heller ingen Couples Retreat. Men du vet hva du får, og du vet hvordan det slutter. Og du får sikkert lyst til å jobbe hos Google etter filmen, siden de har gratis kantine der.

Poster for The Internship