fredag 10. mai 2013

Passenger - All the Little Lights

Den irske komikeren Dara Ó Briain har en liten rutine der han snakker om musikk, og der han sier noe i retning av at han ikke lenger klarer å følge med på hva som er nytt og interressant av musikk, og hører nå bare på, for han, nye band hvis de har utgitt en best-of samling. Og siden jeg ikke lenger hører noe særlig på radio, merker jeg at jeg har mye av den samme holdningen. For jeg får rett og slett ikke med meg noe særlig ny musikk. Så da jeg ved nyttår gikk gjennom listene over de mest populære sangene i 2012, følte jeg meg veldig gammel.

Men jeg har begynt å kjøpe musikk jeg hører i TV-serier jeg ser på. Jeg trodde at det å få med en sang i en TV-serie ikke betydde noe spesielt, men jeg kan ha tatt feil. Og sist dette skjedde var i en av de første episodene av Elementary, en moderne vri på Sherlock Holmes, med Johnny Lee Miller og Lucy Liu i hovedrollene. En småålright serie, uten de helt store dybdene, som kommer i skyggen av Sherlock. Mer koselig enn spennende. I episode syv, One Way to Get Off, avsluttes episoden med at Sherlock Holmes avslører hvem Irene Adler var for han, og over dette kom en akustisk sang som var veldig behagelig å høre på. "Well God knows I’ve failed but He knows that I’ve tried". Etter å ha utøvd Google på internettmaskinen, fant vi ut at sangen het Feather On The Clyde, fremført av Passenger på albumet All the Little Lights. Og etter noen preview i iTunes, var albumet kjøpt og nedlastet.

Passenger - All the Little Lights
Passenger - All the Little Lights


Passenger er et enmannsband, bestående av britiske Mike Rosenberg. Før var de to, men ble en etter at Andrew Phillips sluttet, med begrunnelsen av at Rosenberg var "a bit of a tit for singing in a ridiculous mock foreign accent." Og stemmen hans er veldig, eh, unik. Den har litt Cat Stevens, litt Jason Mraz, og litt Paolo Nutini. Men ikke så kjip som den blandingen skulle tilsi. All the Little Lights er Passengers tredje solo-album. Det første, Wide Eyes Blind Love fra 2009, gjorde det reativt beskjedent, og gjorde ikke en veldig god jobb med å plage salgslistene. Rosenberg var inne på tanken å gi seg med musikk, noe an da tydeligvis ikke gjorde, og dro heller til Australia for å spille inn sitt neste album, Flight of the Crow, som kom i 2010. Der han fikk han hjelp av flere australske folkemusikere, noe han også har gjort på All the Little Lights, som kom i 2012. Mens Flight of the Crow også solgte beskjedent, tok All the Little Lights mer av. Han ar turnert mye, og vært support for den britiske songwriter-yndlingen Ed Sheeran både i Storbritannia og USA. Og som sagt, fått en sang med i Elementary.

Albumet åpner med en cello som ligger nært opp til "En rose er utsprungen", før en gitar sparker inn og blir til lette Things That Stop You Dreaming, som handler om å være fornøyd med det man har, istedenfor hele tiden drømme om noe man aldri kan få. I Let Her Go synger han om hvordan man aldri savner noe ordentlig før man har mistet noe, inklusive kjærlighet. "But you only need the light when it's burning low, only miss the sun when it starts to snow". Strofen "Who needs love when you got silicone and strap-ons" fikk meg til å smile første gang jeg hørte Staring at the Stars, en sang om å ikke lenger være så ung og lovende som man engang var, og leve med skuffelsen.

Tittelsporet, All the Little Lights, spiller på at alle har mange små lys i hjertet sitt, skapt av kjærlighet, som blir slukket ett etter ett når man gjør noe som sårer noen. "We're born with a million little lights shining in our hearts. And they die along the way. 'Til we're old and we're cold, and lying in the dark." The Wrong Direction handler ikke om One Direction, men om at man med årene og forelskelsene blir hardere og bygger en mur rundt seg fordi man er redd for å bli avvist. "The first cut is the deepest, but the rest still flipping hurt". Circles er om vennskap som aldri dør, "I'll circle round you, and you'll circle around me", mens i Keep On Walking synger han om å være på leting etter hvem man er.

Patient Love handler om, nettopp, tålmodig kjærlighet. Passenger synger om ting han ikke skal gjøre før han er sammen med personen han synger om igjen. Life's for the Living har strofen "Don't cry for the lost, smile for the living", og er også en sang om å finne seg selv, eller mer om å ikke finne ut at man er låst fast i et liv man ikke vil ha. Holes beskriver hullene et tap kan etterlate, men som ikke betyr at man ikke kan fortsette, og finne ut at man har det bdre med hullet man har fått.

Feather on the Clyde, sangen som fikk meg til å kjøpe albumet, beskriver hvordan elven Clyde i Glasgow bukter seg seg gjennom byen. Og hvordan sangeren er redd for å svømme over sitt livs elv, fordi han er redd for ikke å komme over, og ende som en fjær på elven som aldri kommer i land.

Albumets siste spor, I Hate, er et live-spor der han synger om ting han hater, og inviterer lytteren til å komme og hate sammen med han.

Når man beskriver sangene, virker dette som et hjerte og smerte-album som vil bringe frem din indre emo, men det er forbausende positivt. Alle sangene har et lett arangement med plukking på gitar eller banjo, og på flere kommer det inn enkle strykere og hornmusikk. Det skrangler avgårde, hele tiden med teksten i fokus. Dette er ikke albumet for hverken tromme- eller gitarsoloer, men et album for å høre på tekstene. Og det er mange morsomme og kreative vendinger i historiene han forteller, som hos meg har satt seg som filmsitater.

Hadde jeg vært glad i yatzy, hadde jeg kastet en femmer.

Albumet finnes i tre versjoner: En vanlig utgave, en akustisk utgave, og en utgave som inneholder de to foregående.

Og appropos radio: Jeg tenkte litt naivt at jeg hadde funnet en gjemt edelsten, helt til min bedre halvdel slo på P1 en morgen, og Let Her Go svingte ut av høytaleren. En sang som lå på førsteplass på VG-lista forrige uke. Men jeg hadde i alle fall noen øyeblikk som musikkhipster, før jeg visste bedre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar