![]() |
Alt-J - An Awesome Truth |
Men hvorfor i all verden kjøpte jeg da albumet, når hårene reiste seg såpass bare av bandet? Fordi jeg hørte et par sanger bli spilt på mitt lokale Platekompani, og det hørtes egentlig litt alright ut. Og jeg er forbausende lett å overtale: jeg har mangfoldige selgere som kan skrive under på akkurat det.
Albumet balanserer på en knivsegg mellom catchy og melodisk, og "se så utrolig mye smartere vi er enn deg". Jeg hører på albumet for musikken fremfor tekstene, selv om om enkelte av tekstene er veldig fiffige. Men for det meste aner jeg ikke hva de synger om.
Hvis jeg skal beskrive stilen, vil jeg si at det er litt folk-aktig over det, akkompagnert av stakato trommer og enkel synt. Vokalen er litt sytete og uklar, men fungerer veldig bra sammen med musikken. Og når bandet harmonerer på vokal, er det stilig å høre på.
Jeg skal ikke gå gjennom en og en sang, som sagt er jeg litt uklar på hva de mener med alt, og for meg er dette først og fremst et album-album. Et album som nytes i en servering. Men noen sanger skiller seg ut, og det er gjerne singlene. "Triangles are my favorite shape, three points were two lines meet" begynner Tesselate, en sang om å finne hverandre. Breezeblock avsluttes med noe manisk repeterende "Please don't go, I'll eat you whole, I love you so, I love you so". Matilda er en sang om sluttscenen i filmen Léon, der Jean Reno har en showdown med Gary Oldman. "So you understand who's the boss".
Et melodisk og gjennomført album. Og fordomsguarden min har kommet litt ned. Blir spennende og se om de klarer å holde hodet like mye borte fra egen navle på neste album.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar