søndag 26. mai 2013

Jeg tror jeg nettopp ble mobbet av Netflix

Jeg registrerte meg nettopp på Netflix siden den nye sesongen av Arrested Development kommer nå, men hadde ikke forventet å bli kalt et null av den grunn.


torsdag 16. mai 2013

Star Trek Into Darkness


Jeg har aldri vært en trekkie/trekker/trekkhund, og jeg tror jeg aldri har sett en hel episode av noen av de seks forskjellige Star Trek-seriene som har gått på TV. Jeg har et vagt minne om å ha sett en (eller to) av filmene. Jeg husker to scener, en der Kirk og noen andre er på fjellklatring i begynnelsen av filemn, og en scene der de kommer til vår nåtid og der Scotty prøver å snakke til en datamaskin ved å snakke til maskinens mus. Men jeg har lest flere Mad-parodier på filmene. Og selv med denne noe begrensede innsikten i universet, føler jeg at jeg vet mye om emnet, siden Star Trek-referanser ofte dukker opp i andre medier.

Men jeg fikk med meg omstarten i 2009, en ganske ålright sommerfilm, og nå er altså oppfølgeren her. Og som tittelen antyder, og som tilfellet er for alle oppfølgere, så er handlingen her mørkere og skumlere. Eller er den det?

Poster for Star Trek Into Darkness
Poster for Star Trek Into Darkness


Filmen starter med en morsom Indiana Jones-inspirert snutt, og før du har kommet ordentlig inn i popcornet, har Spock deklarert at behovet for de mange veier mer enn behovet til de få, og er klar til å dø i en eksploderende vulkan. Men Kirk liker ikke regler, får opp Spock, og mister kapteingenseren siden Spock rapporterer det. Og filmen handler mye om forholdet mellom Kirk og Spock, og om hvordan Kirk må tenke på andre enn seg selv, og om hvordan Spock blir mer menneskelig.

Etter vulkanen suser filmen avgårde fra actionsekvens til actionsekvens. Så du trenger ikke kaste bort tid på å stille spørsmål ved handling eller motivasjon. For vi blir straks kjent med John Harrison, som er ute etter føderasjonen. Harrison spiller av Benedict Cumberbatch, og han er filmens ypperlige midtpunkt. Han stjeler alle scenene han spiller i, og er en helt fantastisk slemming. Og du ender opp med å heie på han en periode, til tross for likene i kjølevannet hans.

Alle de viktige besetningsmedlemmene fra forrige film får sitt lille øyeblikk i filmen, og Simon Peggs Scotty får en større rolle i denne filmen enn den forrige, og er både Kirks samvittighet, humorinnsprøytning, og redder av dager. Selvfølgelig skulle vi sett mer av Bones, men det er faktisk Chris Pines kaptein Kirk som kommer dårligst ut, siden han kommer i skyggen av Zachary Quinto som Spock, og Cumberbatch.

Filmen inneholder både små og store referanser til tidligere filmer (dette er faktisk Start Trek 12) og serier, men J.J Abrams har sagt at filmen skal kunne sees selv uten å ha sett noe annet Star Trek-relatert.

En racer av en film, som ser nydelig ut. Actionfyllt og morsom, og med en strålende Benedict Cumberbatch i midten. Ikke perfekt, men det får du ikke tid til å tenke over underveis.

fredag 10. mai 2013

Passenger - All the Little Lights

Den irske komikeren Dara Ó Briain har en liten rutine der han snakker om musikk, og der han sier noe i retning av at han ikke lenger klarer å følge med på hva som er nytt og interressant av musikk, og hører nå bare på, for han, nye band hvis de har utgitt en best-of samling. Og siden jeg ikke lenger hører noe særlig på radio, merker jeg at jeg har mye av den samme holdningen. For jeg får rett og slett ikke med meg noe særlig ny musikk. Så da jeg ved nyttår gikk gjennom listene over de mest populære sangene i 2012, følte jeg meg veldig gammel.

Men jeg har begynt å kjøpe musikk jeg hører i TV-serier jeg ser på. Jeg trodde at det å få med en sang i en TV-serie ikke betydde noe spesielt, men jeg kan ha tatt feil. Og sist dette skjedde var i en av de første episodene av Elementary, en moderne vri på Sherlock Holmes, med Johnny Lee Miller og Lucy Liu i hovedrollene. En småålright serie, uten de helt store dybdene, som kommer i skyggen av Sherlock. Mer koselig enn spennende. I episode syv, One Way to Get Off, avsluttes episoden med at Sherlock Holmes avslører hvem Irene Adler var for han, og over dette kom en akustisk sang som var veldig behagelig å høre på. "Well God knows I’ve failed but He knows that I’ve tried". Etter å ha utøvd Google på internettmaskinen, fant vi ut at sangen het Feather On The Clyde, fremført av Passenger på albumet All the Little Lights. Og etter noen preview i iTunes, var albumet kjøpt og nedlastet.

Passenger - All the Little Lights
Passenger - All the Little Lights


Passenger er et enmannsband, bestående av britiske Mike Rosenberg. Før var de to, men ble en etter at Andrew Phillips sluttet, med begrunnelsen av at Rosenberg var "a bit of a tit for singing in a ridiculous mock foreign accent." Og stemmen hans er veldig, eh, unik. Den har litt Cat Stevens, litt Jason Mraz, og litt Paolo Nutini. Men ikke så kjip som den blandingen skulle tilsi. All the Little Lights er Passengers tredje solo-album. Det første, Wide Eyes Blind Love fra 2009, gjorde det reativt beskjedent, og gjorde ikke en veldig god jobb med å plage salgslistene. Rosenberg var inne på tanken å gi seg med musikk, noe an da tydeligvis ikke gjorde, og dro heller til Australia for å spille inn sitt neste album, Flight of the Crow, som kom i 2010. Der han fikk han hjelp av flere australske folkemusikere, noe han også har gjort på All the Little Lights, som kom i 2012. Mens Flight of the Crow også solgte beskjedent, tok All the Little Lights mer av. Han ar turnert mye, og vært support for den britiske songwriter-yndlingen Ed Sheeran både i Storbritannia og USA. Og som sagt, fått en sang med i Elementary.

Albumet åpner med en cello som ligger nært opp til "En rose er utsprungen", før en gitar sparker inn og blir til lette Things That Stop You Dreaming, som handler om å være fornøyd med det man har, istedenfor hele tiden drømme om noe man aldri kan få. I Let Her Go synger han om hvordan man aldri savner noe ordentlig før man har mistet noe, inklusive kjærlighet. "But you only need the light when it's burning low, only miss the sun when it starts to snow". Strofen "Who needs love when you got silicone and strap-ons" fikk meg til å smile første gang jeg hørte Staring at the Stars, en sang om å ikke lenger være så ung og lovende som man engang var, og leve med skuffelsen.

Tittelsporet, All the Little Lights, spiller på at alle har mange små lys i hjertet sitt, skapt av kjærlighet, som blir slukket ett etter ett når man gjør noe som sårer noen. "We're born with a million little lights shining in our hearts. And they die along the way. 'Til we're old and we're cold, and lying in the dark." The Wrong Direction handler ikke om One Direction, men om at man med årene og forelskelsene blir hardere og bygger en mur rundt seg fordi man er redd for å bli avvist. "The first cut is the deepest, but the rest still flipping hurt". Circles er om vennskap som aldri dør, "I'll circle round you, and you'll circle around me", mens i Keep On Walking synger han om å være på leting etter hvem man er.

Patient Love handler om, nettopp, tålmodig kjærlighet. Passenger synger om ting han ikke skal gjøre før han er sammen med personen han synger om igjen. Life's for the Living har strofen "Don't cry for the lost, smile for the living", og er også en sang om å finne seg selv, eller mer om å ikke finne ut at man er låst fast i et liv man ikke vil ha. Holes beskriver hullene et tap kan etterlate, men som ikke betyr at man ikke kan fortsette, og finne ut at man har det bdre med hullet man har fått.

Feather on the Clyde, sangen som fikk meg til å kjøpe albumet, beskriver hvordan elven Clyde i Glasgow bukter seg seg gjennom byen. Og hvordan sangeren er redd for å svømme over sitt livs elv, fordi han er redd for ikke å komme over, og ende som en fjær på elven som aldri kommer i land.

Albumets siste spor, I Hate, er et live-spor der han synger om ting han hater, og inviterer lytteren til å komme og hate sammen med han.

Når man beskriver sangene, virker dette som et hjerte og smerte-album som vil bringe frem din indre emo, men det er forbausende positivt. Alle sangene har et lett arangement med plukking på gitar eller banjo, og på flere kommer det inn enkle strykere og hornmusikk. Det skrangler avgårde, hele tiden med teksten i fokus. Dette er ikke albumet for hverken tromme- eller gitarsoloer, men et album for å høre på tekstene. Og det er mange morsomme og kreative vendinger i historiene han forteller, som hos meg har satt seg som filmsitater.

Hadde jeg vært glad i yatzy, hadde jeg kastet en femmer.

Albumet finnes i tre versjoner: En vanlig utgave, en akustisk utgave, og en utgave som inneholder de to foregående.

Og appropos radio: Jeg tenkte litt naivt at jeg hadde funnet en gjemt edelsten, helt til min bedre halvdel slo på P1 en morgen, og Let Her Go svingte ut av høytaleren. En sang som lå på førsteplass på VG-lista forrige uke. Men jeg hadde i alle fall noen øyeblikk som musikkhipster, før jeg visste bedre.

onsdag 8. mai 2013

Endelig trailer for The World's End


Det tok sin tid, men nå har endelig den første traileren til The World's End blitt sluppet på informasjonsmotorveien. The World's End er altså tredje og siste film i Three Flavours Cornetto-trilogien til Edgar Wright og Simon Pegg, og følger i fotsporene til Shaun of the Dead fra 2004 og Hot Fuzz fra 2007.

Poster for The World's End
Poster for The World's End

Som vanlig har Pegg og Wright skrevet historien, mens Wright er bak kamera, og Pegg foran. Og som vanlig er Nick Frost med som kompis. Historien denne gang er at Pegg samler sin gamle kompisgjeng for å gjennomføre en pub-til-pub-runde de aldri fikk gjennomført da de var unge. En retro-tripp for en gjeng som nå er i 40-årene. I tillegg til Pegg og Frost, består gjengen av Martin Freeman, Paddy Considine, og Eddy Marsan. Men ting er ikke som det skal i landsbyen de skal svinge seidler i, og plutselig befinner de seg midt i en alieninvasjon, der landsbyboerne har blitt tatt over av våre overjordiske venner.

Det dukker opp mange kjente Cornetto-fjes i traileren, og fans av Spaced (eller Speisa som den het da den gikk på NRK) kan glede seg over roller både til Mark Heap/Brian og Michael Smiley/Tyres.

Jeg er stor fan av både Shaun of the Dead og Hot Fuzz, og har gledet meg lenge til denne. Wright er utrolig dyktig bak kamera, noe han har vist i begge de to foregående filmene, og i fantastiske (men lite besøkte) Scott Pilgrim vs. The World. Jeg er også veldig spent på hvoran Ant Man-filmen til Wright kommer til å se ut når den kommer i 2015. Og Pegg fungerer alltid godt sammen med Frost, i roller han skriver til seg selv.

Premieren til filmen har blitt fremskyndet i Storbritannia til 19. juli, mens den ikke kommer til Norge før i november. Men det kunne vært verre, jeg er fortsatt bitter på at Shaun of the Dead kom rett på DVD i Norge (og fikk en ussel firer i Dagbladet, en av grunnene til at jeg sluttet å kjøpe den avisen).

Men uansett, her er traileren. For en veldig grundig gjennomgang av omtrent hver ramme, sjekk ut Empire sin trailergjennomgang.


mandag 6. mai 2013

Ny World War Z-poster

Basert på omtale og trailer virker World War Z-filmen relativt middelmådig. Men de har i det minste fått til en veldig kul poster for filmen.

World War Z-poster

Iron Man 3

Selvfølgelig er det jul i Iron Man 3. Filmen er jo skrevet og regissert av Shane Black, mannen bak andre juleklassikere som Dødelig våpen og Kiss Kiss Bang Bang. Og Iron Man 3 føles som en Shane Black-film. Det er en kompisfilm der Tony Stark og James Rhodes rydder vei i skurker mens de kommer med velformulerte og morsomme kommentarer. En kompisfilm med metalldrakter og overmenneskelige skurker. Som medforfatter har Black med seg Drew Pearce, og sammen har de fått til en historie som er like deler actionfilm og superheltfilm.

God jul, hilsen Tony Stark


Det er Robert Downey jr. som er hovedgrunnen til at Iron Man-filmene har vært morsomme å se på. Og i Iron Man 3 har de virkelig skjønt det, for her er det mer Tony Stark enn Iron Man. I deler av filmen sliter Stark med flatt batteri i drakten sin, midt i Tennessee, og han får hjelp av en guttunge som sidekick til å samle tråder og komme med sarkastiske kommentarer. Og i det uungåelige slaget på slutten av filmen, løper han for det meste rundt uten metall på kroppen.

Guy Pierce er Guy Pearce-slesk som motstanderen Aldrich Killian, og Ben Kingsley er fantastisk som The Mandarin. The Mandarin er i grunn et høydepunkt i filmen, uten at man trenger å forklare hvorfor.

De faste bi-personene Pepper Potts (Gwyneth Paltrow) og Happy Hogan (Jon Favreau) har litt mer kjøtt på rollefigurene sine i denne filmen, og i scenene fra 1999 kunne Favreau gått som den litt runde broren til Vincent Vega fra Pulp Fiction. Kun basert på hår. Og det er litt artig å se Stark være privat kompis med Rhodes.

Men hva handler filmen om? Stark har angstanfall etter å ha neste dødd i The Avengers. Samtidig ryster The Mandarin USA med sine uoppklarlige terrorangrep. Kan dette ha sammenheng med Aldrich Killian, som møtte Stark som krøpling i 1999, og nå prøver å forføre Potts med sin store hjerne? Hogan havner midt i et nytt terrorangrep, og Stark utfordrer The Mandarin, og The Mandarin svarer... Og sånn går nu dagan...

Alt i alt en veldig gøyal film. Selv det store korslaget på slutten er ikke så masete som det kunne ha vært. Men mer humor enn spenning. Robert Downey jr. eier rollen, og det vil være vanskelig å se noen erstatte han. Og da jeg kom ut, sto en Shane Black-maraton høyt på listen over ting man hadde lyst til å gjøre.