Dårlig håndverk straffer seg - The Punisher på film

I fjor sommer sopte superheltfilmene inn penger på kino. Først kom Joss Wedons pengepresse The Avengers og viste hvordan en god popcornfilm virkelig skulle lages. Så kom The Amazing Spider-Man, og deretter The Dark Knight Rises, Christopher Nolans betongavslutning på sin Batman-trilogi. Tilsammen har disse filmene spilt inn et lite oljebudsjett, så det sikreste man kan lage film om må jo være superhelter. Der kan man jo ikke gjøre feil?

Jo det kan man. La oss ta en titt på The Punisher, eller Strafferen som figuren het da han først dukket opp i Norge som tegneserie. Tre ganger har man forsøkt å lage film om antihelten Frank Castle, som er ute etter å hevne sin drepte famile. Høres jo litt Batman ut, bortsett fra at The Punisher bruker skytevåpen, og tar aller helst livet av fiendene sine. I bunn og grunn en psykotisk massemorder. Må jo bare bli barnefilm av dette.

Amerikansk poster for The Punisher (1989)

Første gang The Punisher skjøt seg gjennom et kinolerret var i 1989, i Dolph Lundgrens skikkelse. I etterkant kan man kanskje si at man ikke burde ha brukt Lundgren, siden kvalitetsfilm og han nødvendigvis ikke har et godt forhold. Men dette var i 1989, og Lundgren var ganske het. Etter en liten rolle i Med døden i sikte, hadde han fulgt opp med å bokse mot Sylvester Stallone i Rocky IV, vist actionmuskler i Red Scorpion, og vært He-Man i The Masters of the Universe. Så han var et relativt sikkert kort.

Som motspilere hadde Lundgren nederlandske Jerome Krabbé, også ganske het fra James Bond i skuddlinjen, i rollen som gangsteren Gianni Franco, The Punishers hovedfiende i filmen. Rollen som plitimannen Jake Berkowitz, den tidligere kollegaen av Frank Castle som er på jakt etter han, innehar Louis Gossett jr., på denne tiden stor som mentor fra Iron Eagle 1 og 2. Ikke Oscar-materiale, men nok materiale til en underholdede actionfilm.

Og selve filmen? Etter en overlang og sikkert-en-gang-stilig åpningssekvens, går det ikke lang tid før The Punisher har drept fire gangstere, for så å bli introdusert med at han i løpet av fem år har drept minst 125 personer. Filmen hopper elegant over en opprinnelseshistorie, og man får bare se klipp av hvordan familien hans en gang blir drept i løpet av filmen. Handlingen ellers er at gangsteren Gianni Franco kommer tilbake til byen for å ta over en gangsterfamilie. Han har en plan som vil knytte sammen hans og fire andre familier, men får kjepper i hjulene av The Punisher og en gruppe yakuzaer. Så blir det en kamp mellom de tre grupperingene, som etterhvert også innebærer at yakuzaen kidnapper ungene til mafian. Vil The Punisher hjelpe mafiaen? Ja, det vil han. Du vet, unger...

Filmen er lite annet enn en voldsfilm av typen jeg ikke ville fått lov til å se på da jeg var liten.  Det er veldig lite supert over den. Det lille (veldig lite) komiske (det som var ment å være komisk) innslaget, står Shake for, en tigger som en gang har vært skuespiller, og som hjelper The Punisher med informasjon, og som av ukjente grunner snakker i versform. Jeg har ikke noe mot voldsfilmer, jeg har bare en motforestilling mot dårlige voldsfilmer, som dette er. Filmen tar seg altfor seriøst, Lundgren spiller rollen som stokk, type tre, og alt ser ganske billig ut. Og The Punisher har ikke en gang en hodeskalle på brystet, som jo er kjennetegnet hans. Det er som om Supermann skulle dukke opp uten en S. Jeg synes det blir for mye fokus på Franco og Berkowitz, der The Punisher bare er en bifigur i deres filmer.

Filmen kom aldri opp på kino i USA siden filmselskapet New World fikk pengeproblemer, og den kom først på VHS og Laser Disc i 1991. Men den ble vist i resten av verden, med unntak av Sverige og Sør Afrika, der den ble forbudt. Jag kan ikke finne noe på om den kom på kino i Norge, men jeg tviler litt. Den kan være litt trøblete å få tak i på DVD. Utgven jeg så har en tysk utgave merket med "UNCUT".

Amerikansk poster for The Punisher (2004)

Så lå The Punisher død og begravet frem til en ny The Punisher kom i 2004, denne gang med Thomas Jane i hovedrollen som Frank Castle. Mens 1989-versjonen bare hadde en løs tilknytning til tegneserien, var denne utgaven "litt basert" på tegneseriene The Punisher: Year One og Welcome Back, Frank. Her får vi følge hvordan Frank Castle blir The Punisher etter at pengevaskeren Howard Saint (John Travolta) dreper han og familien hans etter at sønnen til Saint blir drept under en operasjon undercoverpolitimannen Castle har ansvaret for. Nå blir selvfølgelig ikke Castle drept, bare nesten, tar med seg en t-skjorte med en hodeskalle han har fått fra sønnen sin, og drar etter Saint for å hevne seg.

Jane utspiller Lundgren, men det kan veldig gjerne skyldes et litt bedre manus. For her er sentrum Frank Castle, og ingen andre. Travolta er en slesk nok skurk, og Will Patton er god som stille håndlanger. Filmen går fra A til B uten de store overraskelsene, og havner nok i kategorien "grei nok".

Mitt største problem med filmen, er at jeg ikke klare å bestemme meg for hvor seriøs filmen er. Den virker 1989-alvorlig, men så har du kampen med Russeren midt i filmen, som for meg virker som om den er tatt med for å gi filmen en malplassert dose humor.

Amerikansk poster for
Punisher: War Zone (2008)

Så kommer vi til 2008, og Punisher: War Zone. Og her har man endelig sett på figuren i tegneserien, og gjort det eneste fornuftige, tatt den helt ut og kjørt på. Moralen settes igjen ved døra, og filmen er en eneste lang øvelse i å ta livet av folk på kreativt vis. Her drepes skurker med raketter, og selv mødre bøter med livet. Frank Castle spilles nå av Ray Stevenson, da mest kjent fra rollen som Titus Pullo i Rome, og han grynter seg gjennom filmen. Patton Oswalt kommenterte, i en episode av podcasten How Did This Get Made?, at Frank Castle egentlig ikke er en muskelbunt i denne filmen, og at han puster og peser veldig når han faktisk må løpe. Men det gjør ingenting. Han trenger ikke være i god form for å ta livet ditt.

Men Stevenson går for en stille og mutt figur, kjører Dominic West, nettopp ferdig med The Wire, helt på andre siden av veien i rollen som Jigsaw. Han starter som kjekk gangster, blir kvestet i en glassknuser (takket være vår mann med hodeskalle), og hva skal man si, får personlige problemer. Altså en Joker-variant. Godt sminket setter han alle krefter til for å ta livet av vår gryntende venn. Men god hjelp av sin bror, Loony Bin Jim. Og du skjønner at Jigsaw fortsatt er den normale i familien.

Registolen på dette voldseposet ble benyttet av tyske Lexi Alexander. Hun gjorde seg først bemerket med en Oscar-nominasjon for kortfilmen Johnny Flynton, før hun regisserte bl.a Elijah Wood i hooligan-filmen Green Street Hooligans i 2005. Hun ville egentlig ikke regissere filmen, men ble til slutt overtalt. Produksjonen blir gjerne beskrevet som "trøblete" med rykter om at Alexander ble kastet ut fra filmsettet. Hun har innrømmet at studioet hadde problemer med filmen, men at det ikke var så ille som ryktene som svirret rundt på nettet ville ha det til.

Filmen er den beste av de tre. Nå sier ikke det mye, men det er kreativ og actionfylt antihelt-film som ikke tar seg selv særiøst. Ikke en film for deg med lav toleranse for løse legemsdeler, men hjerneløs moro for oss andre. Stevenson sliter riktignok med å overbevise som filmens midtpunkt, men de andre skuespillerne hjelper med å dra lasset. Og så er slutten til tam. Men ellers godkjent.

The Punisher ser vel ikke kinoduken på nytt med det første. Marvel har dyttet han inn i Marvel Knights delen av sitt filmunivers (som egentlig ikke har noe å gjøre med tegneserieversjonen av Marvel Knights), der han har selskap av Ghost Rider, heller ingen stor suksess på film. Jeg tror Punisher: War Zone er veien å gå med figuren. Å ta han for seriøst funker dårlig. Bare spør Dolph.