søndag 28. april 2013

Han er den beste i det han kan

Hugh Jackman har jo igjen tatt på seg sine adamantium-klør, og er klar til å flerre et kinolerret i din nærhet i slutten av juli. The Wolverine følger vår helt, trist og ensom etter at han måtte ta livet av Jean Grey i X-Men: The Last Stand, bevege seg lengre og lengre ned i de flaskene han kan finne. Ut fra traileren som kom for noen uker siden, blir Wolverine hentet til Japan av Yukio ( Rila Fukushima), på oppdrag fra industrilederen Yashia (Hal Yamanouchi). Yashia gir han muligheten til å blitt kreftene sine, slik at han kan føle smerte og dø. Men ting skjer, som de ofte gjør, med Shingen Yashida (Hiroyuki Sanada) og Kenuichio Harada (Will Yun Lee) som grunner til at det skjer.

Historien er (veldig) løst basert på en av mine favoritt-tegneserier, nemlig Wolverine #1-4 fra 1982. Jeg leste aldri de amerikanske utgavene, men storkoste meg med den første utgaven av Marvel Spesial i 1987, som bare het Jerven. For dette var mens Batman het Lynvingen, Spider-Man het Edderkoppen, og X-Men het Prosjekt X. Og jeg kjente bare til Jerven, eller Jerv blant venner.

Marvel Spesial nr. 1 - 1987: Jerven
Marvel Spesial nr. 1 - 1987: Jerven


Historien er skrevet av Chris Claremont, som tok over som hovedforfatter av X-Men i 1975. Han skrev noen av de mest kjente X-Men historiene som Days of the Future Past, og sagaen om Dark Phoenix.  Da Marvel relanserte X-Men-bladet i 1975, litt før Claremont tok over, byttet man litt om på medlemmene for å skape en mer multikulturell sammensetting av gruppen. Inn kom bl.a. den kanadiske hemmelige agenten Wolverine, som hadde dukket opp i en Hulk-historie året før. Og etter hvert som historiene ble mange, ble Wolverine en av de mest populære figurer. Og i 1982 kom det da et eget Wolverine-blad.

Med seg fikk Claremont en ung og fremadstormende tegner ved navn Frank Miller. Miller var relativt ny i Marvel, men hadde allerede rukket å gjøre seg bemerket med sin noir-vinkling av Daredevil/Våghalsen. Og Millers fascinasjon for japansk historie passet som sverd i slire for Claremonts historie som ser Wolverine dra seg til Japan for å se hvilke problemer hans store kjærlighet, Mariko, befinner seg i.

Prosjekt X kom med 13 utgaver i 1984 og 1985 i Norge før de la inn rullestolen pga. dårlig salg. Men i 1987 var de tilbake, først i Marvel Superheltene nr. 1, før Jerven slo seg løs i første nummer av Marvel Spesial samme år.

Men historien om Jerven var noe helt annet enn de vanlige Prosjekt X-historiene, som nå fulgte et Prosjekt X uten Cyclops, der Storm prøvde å holde orden på gamle og nye medlemmer. Her var det bare Jerven, og mye av historien fortelles gjennom hans indre monolog, og hvordan han tenker rundt fiender, og respekt for disse. Og tegningene fokuserer mest på personene, ikke miljøet rundt. Så rutene var ofte bare figurer mot ensfarget bakgrunn. Og det fungerte utrolig bra.

Marvel Spesial nr. 1 - 1987: Jerven, s. 41
Marvel Spesial nr. 1 - 1987: Jerven, s. 41


Historien er en "hauk og due"-historie, der du ikke helt hvem vår helt bør stole på. Men alt blir rullet opp til slutt, og historien ender med at de andre medlemme i Prosjekt X mottar en invitasjon til bryllupet mellom Logan og Mariko. "Hei, kryper'n, ikke glem ølet."

Den norske utgaven kom også med en kort historie skrevet av Denny O'Neil og tegnet av Miller, med tittelen Barbaren. Dette var nok for å få bladet opp til 100 sider. Ulik resten av bladet er denne historien i sort/hvitt. Den handler om en stum, navnløs kriger i fremtiden som må kjempe med figurer fra kunstverk. Sært, men veldig fasinerende.

Historien om Jerven begynner med seks sider der han jakter på en bjørn som har tatt livet av flere mennesker. Han finner bjørnen som er skadeskutt, og må ta livet av den. Og de første ordene som er skrevet i historien er "Jeg er JERV. Jeg er den beste i det jeg kan, men det jeg kan er ikke særlig hyggelig".

Så hvis du snubler over en utgave av historien, er den absolutt verdt en gjennomlesning. Hvis dette er tesmaken for deg, selvfølgelig. Du kan bestille den amerikanske samleutgaven på en nettbutikk nær deg, eller plukke opp en sliten, norsk utgave fra din lokale bruktsjappe.

torsdag 11. april 2013

Tre britiske filmer å glede seg til i 2013

Fordomsfull som jeg er, ble jeg overrasket da jeg skjønte at tre av filmene jeg gleder meg mest til i år alle har James McAvoy i hovedrollen. Overrasket siden jeg har hatt inntrykket av McAvoy som litt for glatt og pen til å være talentfull. Som jo er en litt sær ting om en skuespiller som slo gjennom i Shameless. Men som vanlig skyltes fordommene mine at jeg ikke har peiling, for av listen over filmer han har spilt i, kan jeg bare si at jeg har sett (hele) Wanted, Gnome og Julie, og X-Men: First Class.  Og to av de var litt gøyale.

Så med hvilke filmer vil jeg doble McAvoy-kvoten min?

Welcome To The Punch er en britisk politi-thriller. Men der andre britiske politithrillere går inn for å se slitnest mulig ut, med hyppige pubbesøk og handling fra falleferdige bygårder, har regissør Eran Creevy klart å filme et London som kunne vært filmet i Los Angeles. Handlingen surrer rundt McAvoy som er politi. Han har tidligere blitt skutt i tjeneste av en mestertyv, spilt av Mark Strong. Strong har rømt landet, men kommer tilbake når hans sønn blir innvolvert i et ran som går rett vest. McAvoy ser sjansen til å endelig ta Strong, men det ser ut som om de må samarbeide om felles fiender før han kan få hevn.
Standard innhold, og ser man på anmeldelsene, er ikke handlingen filmens sterke punkt. Men den ser jo som sagt bra ut, og rollebesetningen virker sterk med McAvoy, Strong, David Morrisey, Andrea Riseborough, og Jason Flemyng. Britisk actiongøy som ser bra ut.
Foreløpig ingen Norges-premiere på denne, så der må jeg snakke med mine venner på Amazon når den tid kommer.



Danny Boyle, som nå har heltestatus i Storbritannia etter å ha regissert åpningsseremonien under OL i London, går tilbake til sine Shallow Grave-røtter med Trance. Her spiller McAvoy en ansatt på et auksjonshus. Han har blitt huket inn av supertyv Vincent Cassel til å være insidemannen på et kupp. Kuppet går som smurt, men McAvoy ender opp med hukommelsestap, og det er litt kjedelig når han er den eneste som vet hvor det stjålne maleriet har blitt av. Siden tortur ikke hjelper, må McAvoy få en hjelp av hypnoterapaut, spilt av Rosario Dawson, til å finne igjen minnet sitt. Men hvem lurer egentlig hvem etterhvert som handlingen skrider frem.
Filmen virker fantastisk trippete, og Boyle kan jo gjøre lite feil.
Norgespremiere 14. juni.



Og sist, en film jeg ikke visste jeg hadde lyst til å se før jeg så traileren i dag: Filth, basert på Irvin Welsh sin roman med samme navn. Rollebeskrivelsen til McAvoy er en bipolar, trangsynt, narkoman politimann, som manipulerer og hallisinerer seg festivalsesongen i Edinburgh på jakt etter en forfremmelse, og å vinne tilbake sin kone og datter.
Foreløpig ingen Norgespremiere på denne heller.




mandag 8. april 2013

Framtiden som engang var

Marvel og Fox tjener gode penger på filmene om X-Men. De har produsert fem filmer siden Bryan Singers X-Men kom i 2000. En trilogi bestående av X-Men (2000), X2 (2003), og X-Men: The Last Stand (2006), og to origin-filmer: X-Men Origins: Wolverine (2009) og X-Men: First Class (2011). I år kommer en ny film om Wolverine, The Wolverine, med handling lagt etter The Last Stand, før de samler fortid, nåtid og fremtid i X-Men: Days of Future Past i 2014.

Days of Future Past stjeler handling, eller lar seg inspirer av, to nummer av The Uncanny X-Men (nummer 141 og 142) fra 1981, skapt av Chris Claremont, John Byrne, og Terry Austin. I Norge ble historien publisert i Prosjekt X nr. 11 - 1985, under tittelen Framtiden som engang var. Dette var forøvrig det siste nummeret av Prosjekt X som eget blad. De fikk eget blad i 1984, da det kom to nummer, og altså elleve nummer i 1985. Men de solgte ikke så godt, og mistet dermed en egen tittel.

Forsiden til Prosjekt X nr. 11 - 1985
Forsiden til Prosjekt X nr. 11 - 1985

Historien er en "alternativ verden"-variant, der vi starter i 2013. Etter at senator Kelly i 1981 blir drept av Det nye brorskapet av onde mutanter, ledet av Mystique, blir det i 1988 innført en Mutantkontroll-lov, som fører til jakt og drap på mutanter og andre superhelter. Av våre venner i X-Men, eller Prosjekt X som de het i Norge på 80-tallet, er bare Jerv/Wolverine/Logan, Sprite/Kitty Pryde, Storm/Ororo Monroe, og Colossus/Peter Rasputin igjen. Sammen med Franklin Richards, sønnen til Reed og Susan Richards fra De Fantastiske Fire, hans kjæreste Rachel Summers, datteren til Cyclops/Scott Summers og Jean Grey-Summers, rømmer de fra interneringsleiren de bor i, ved hjelp av Magneto, for at telepatiske Rachel kan sende sinnet til Sprite tilbake i tid, til Sprite i 1981. Da kan hun advare medlemmene i X-Mennene om hva fremtiden bringer, slik at de kan hindre mordet.



Og mens heltene i fremtiden blir drept en etter en mens de beskytter Sprite, må fortidens helter hindre attentatet. Da er det Storm, Jerv, Colossus, Engelen/Angel/Warren Worthington III, og Nattkryperen/Nightcrawler/Kurt Wagner som må kjempe mot Det nye brorskapet av onde mutanter. Sammen med seg har Mystique Skuld/Destiny/Irene Adler, Lavine/Avalanche/Dominic Petros, Pyro/St. John Allardyce, og Blob/Fred J. Dukes.

Historien blir skrevet om til filmen, men jeg vet ikke i hvor stor grad. Om ikke annet for å inkludere skuespillerene som har vært med i de forrige filmene. I nåtiden besto X-Mennene av Storm, Wolverine, Colossus, Iceman, Beast, Angel, og Kitty Pryde, samt en Rogue uten krefter og en Professor X uten kropp. Og i fortiden består de av Professor X, Beast, Banshee, Havok, og Darwin.

Historien er egentlig ganske enkel, og burde være passe lang for en film. Men det blir spennende å se hvordan man deler lerrettiden mellom alle rollene. Og om Wolverine blir hovedfokus i denne også, som han mer eller mindre har vært i de andre.

lørdag 6. april 2013

Dårlig håndverk straffer seg - The Punisher på film

I fjor sommer sopte superheltfilmene inn penger på kino. Først kom Joss Wedons pengepresse The Avengers og viste hvordan en god popcornfilm virkelig skulle lages. Så kom The Amazing Spider-Man, og deretter The Dark Knight Rises, Christopher Nolans betongavslutning på sin Batman-trilogi. Tilsammen har disse filmene spilt inn et lite oljebudsjett, så det sikreste man kan lage film om må jo være superhelter. Der kan man jo ikke gjøre feil?

Jo det kan man. La oss ta en titt på The Punisher, eller Strafferen som figuren het da han først dukket opp i Norge som tegneserie. Tre ganger har man forsøkt å lage film om antihelten Frank Castle, som er ute etter å hevne sin drepte famile. Høres jo litt Batman ut, bortsett fra at The Punisher bruker skytevåpen, og tar aller helst livet av fiendene sine. I bunn og grunn en psykotisk massemorder. Må jo bare bli barnefilm av dette.

Amerikansk poster for The Punisher (1989)
Amerikansk poster for The Punisher (1989)
Første gang The Punisher skjøt seg gjennom et kinolerret var i 1989, i Dolph Lundgrens skikkelse. I etterkant kan man kanskje si at man ikke burde ha brukt Lundgren, siden kvalitetsfilm og han nødvendigvis ikke har et godt forhold. Men dette var i 1989, og Lundgren var ganske het. Etter en liten rolle i Med døden i sikte, hadde han fulgt opp med å bokse mot Sylvester Stallone i Rocky IV, vist actionmuskler i Red Scorpion, og vært He-Man i The Masters of the Universe. Så han var et relativt sikkert kort.

Som motspilere hadde Lundgren nederlandske Jerome Krabbé, også ganske het fra James Bond i skuddlinjen, i rollen som gangsteren Gianni Franco, The Punishers hovedfiende i filmen. Rollen som plitimannen Jake Berkowitz, den tidligere kollegaen av Frank Castle som er på jakt etter han, innehar Louis Gossett jr., på denne tiden stor som mentor fra Iron Eagle 1 og 2. Ikke Oscar-materiale, men nok materiale til en underholdede actionfilm.

Og selve filmen? Etter en overlang og sikkert-en-gang-stilig åpningssekvens, går det ikke lang tid før The Punisher har drept fire gangstere, for så å bli introdusert med at han i løpet av fem år har drept minst 125 personer. Filmen hopper elegant over en opprinnelseshistorie, og man får bare se klipp av hvordan familien hans en gang blir drept i løpet av filmen. Handlingen ellers er at gangsteren Gianni Franco kommer tilbake til byen for å ta over en gangsterfamilie. Han har en plan som vil knytte sammen hans og fire andre familier, men får kjepper i hjulene av The Punisher og en gruppe yakuzaer. Så blir det en kamp mellom de tre grupperingene, som etterhvert også innebærer at yakuzaen kidnapper ungene til mafian. Vil The Punisher hjelpe mafiaen? Ja, det vil han. Du vet, unger...

Filmen er lite annet enn en voldsfilm av typen jeg ikke ville fått lov til å se på da jeg var liten.  Det er veldig lite supert over den. Det lille (veldig lite) komiske (det som var ment å være komisk) innslaget, står Shake for, en tigger som en gang har vært skuespiller, og som hjelper The Punisher med informasjon, og som av ukjente grunner snakker i versform. Jeg har ikke noe mot voldsfilmer, jeg har bare en motforestilling mot dårlige voldsfilmer, som dette er. Filmen tar seg altfor seriøst, Lundgren spiller rollen som stokk, type tre, og alt ser ganske billig ut. Og The Punisher har ikke en gang en hodeskalle på brystet, som jo er kjennetegnet hans. Det er som om Supermann skulle dukke opp uten en S. Jeg synes det blir for mye fokus på Franco og Berkowitz, der The Punisher bare er en bifigur i deres filmer.

Filmen kom aldri opp på kino i USA siden filmselskapet New World fikk pengeproblemer, og den kom først på VHS og Laser Disc i 1991. Men den ble vist i resten av verden, med unntak av Sverige og Sør Afrika, der den ble forbudt. Jag kan ikke finne noe på om den kom på kino i Norge, men jeg tviler litt. Den kan være litt trøblete å få tak i på DVD. Utgven jeg så har en tysk utgave merket med "UNCUT".

Amerikansk poster for The Punisher (2004)
Amerikansk poster for The Punisher (2004)
Så lå The Punisher død og begravet frem til en ny The Punisher kom i 2004, denne gang med Thomas Jane i hovedrollen som Frank Castle. Mens 1989-versjonen bare hadde en løs tilknytning til tegneserien, var denne utgaven "litt basert" på tegneseriene The Punisher: Year One og Welcome Back, Frank. Her får vi følge hvordan Frank Castle blir The Punisher etter at pengevaskeren Howard Saint (John Travolta) dreper han og familien hans etter at sønnen til Saint blir drept under en operasjon undercoverpolitimannen Castle har ansvaret for. Nå blir selvfølgelig ikke Castle drept, bare nesten, tar med seg en t-skjorte med en hodeskalle han har fått fra sønnen sin, og drar etter Saint for å hevne seg.

Jane utspiller Lundgren, men det kan veldig gjerne skyldes et litt bedre manus. For her er sentrum Frank Castle, og ingen andre. Travolta er en slesk nok skurk, og Will Patton er god som stille håndlanger. Filmen går fra A til B uten de store overraskelsene, og havner nok i kategorien "grei nok".

Mitt største problem med filmen, er at jeg ikke klare å bestemme meg for hvor seriøs filmen er. Den virker 1989-alvorlig, men så har du kampen med Russeren midt i filmen, som for meg virker som om den er tatt med for å gi filmen en malplassert dose humor.

Amerikansk poster for Punisher: War Zone (2008)
Amerikansk poster for
Punisher: War Zone (2008)
Så kommer vi til 2008, og Punisher: War Zone. Og her har man endelig sett på figuren i tegneserien, og gjort det eneste fornuftige, tatt den helt ut og kjørt på. Moralen settes igjen ved døra, og filmen er en eneste lang øvelse i å ta livet av folk på kreativt vis. Her drepes skurker med raketter, og selv mødre bøter med livet. Frank Castle spilles nå av Ray Stevenson, da mest kjent fra rollen som Titus Pullo i Rome, og han grynter seg gjennom filmen. Patton Oswalt kommenterte, i en episode av podcasten How Did This Get Made?, at Frank Castle egentlig ikke er en muskelbunt i denne filmen, og at han puster og peser veldig når han faktisk må løpe. Men det gjør ingenting. Han trenger ikke være i god form for å ta livet ditt.

Men Stevenson går for en stille og mutt figur, kjører Dominic West, nettopp ferdig med The Wire, helt på andre siden av veien i rollen som Jigsaw. Han starter som kjekk gangster, blir kvestet i en glassknuser (takket være vår mann med hodeskalle), og hva skal man si, får personlige problemer. Altså en Joker-variant. Godt sminket setter han alle krefter til for å ta livet av vår gryntende venn. Men god hjelp av sin bror, Loony Bin Jim. Og du skjønner at Jigsaw fortsatt er den normale i familien.

Registolen på dette voldseposet ble benyttet av tyske Lexi Alexander. Hun gjorde seg først bemerket med en Oscar-nominasjon for kortfilmen Johnny Flynton, før hun regisserte bl.a Elijah Wood i hooligan-filmen Green Street Hooligans i 2005. Hun ville egentlig ikke regissere filmen, men ble til slutt overtalt. Produksjonen blir gjerne beskrevet som "trøblete" med rykter om at Alexander ble kastet ut fra filmsettet. Hun har innrømmet at studioet hadde problemer med filmen, men at det ikke var så ille som ryktene som svirret rundt på nettet ville ha det til.

Filmen er den beste av de tre. Nå sier ikke det mye, men det er kreativ og actionfylt antihelt-film som ikke tar seg selv særiøst. Ikke en film for deg med lav toleranse for løse legemsdeler, men hjerneløs moro for oss andre. Stevenson sliter riktignok med å overbevise som filmens midtpunkt, men de andre skuespillerne hjelper med å dra lasset. Og så er slutten til tam. Men ellers godkjent.

The Punisher ser vel ikke kinoduken på nytt med det første. Marvel har dyttet han inn i Marvel Knights delen av sitt filmunivers (som egentlig ikke har noe å gjøre med tegneserieversjonen av Marvel Knights), der han har selskap av Ghost Rider, heller ingen stor suksess på film. Jeg tror Punisher: War Zone er veien å gå med figuren. Å ta han for seriøst funker dårlig. Bare spør Dolph.