lørdag 2. november 2013

Asterix hos Pikterne

Asterix har igjen inntatt bladhyllene med et nytt eventyr, i form av Asterix hos Pikterne. Forrige album, Asterix og Obelix fyller år - Gullboken, kom i 2009. Dette var et album med småhistorier og tekst, så vi må tilbake til 2005, og Det store himmelfallet, for å finne forrige albumeventyr. Skaperduoens gjenlevende medlem Albert Uderzo har rukket å bli 86 år gammel, og har lagt pennen på hylla (noe han muligens burde gjort for noen album siden). Tastatur og penn har blitt tatt opp av ungdommene (de er begge bare 53) Jean-Yves Ferri og Didier Conrad.

Omslag for Asterix hos Pikterne
Omslag for Asterix hos Pikterne


Det kan argumenteres for at serien burde gjort som Tintin, og bladd igjen da skaperen ga seg. Men det er nok mange Euro som ville ha serien gående, og det trenger ikke nødvendigvis være en dårlig ting. Se på Sprint som har levd med et mangfold av forfattere og tegnere i ryggen, og selv om resultatene har vært opp og ned, lever figuren fortsatt. Conrad holder seg tett opp til Uderzos stil for de siste albumene hans, men kanskje med en litt skarpere strek enn skaperen. Conrad har forøvrig tidligere vært publisert på norsk, med albumet Eventyr i gult, utgitt i 1987. Det blir neppe noen fornøyelsespark av den historien.

Selve historien er en typisk "Asterix bekrefter fordommer i utlandet"-historie, og våre helter Asterix og Obelix drar denne gang til Skottland, til pikterne. Historien begynner med at en isblokk med et menneske skyller i land utenfor landsbyen til gallerne. De tiner han opp, og blir møtt av en pikter med noen startproblemer etter nedfrysingen, men han klarer allikevel å formidle hvordan de må seile for å komme tilbake til landsbyen hans, og smelte alle damehjertene i landsbyen med sin kjærlighetssorg. Og så bærer det avsted til forrræderiske høvdinger, en kidnappet forlovede, og en invaderende romerhær.

Ferri og Conrad finner ikke opp kruttet i historien. Den minner meg mest av alt om Borgerkrigen (1980, på norsk i 1981), og elementer brukt i andre historier dukker også opp. Albumets skurk, Mac Aber, er stilmessig en fetter av Ulkefix fra Borgerkrigen og Prolix fra Spåmannen. Jeg la ikke merke til det ved første gjennomlesing, men utseendemessig er han basert på skuespilleren Vincent Cassel, som jeg nå ikke skjønner at jeg ikke så. Bevisst eller ikke, så minner vår nedfryste pikter mest av alt om Goscinny og Uderzos indianerhelt Ompa-pa, fra albumene av samme navn.

Historien tar seg god tid med å komme i gang, og båtturen nordover starter ikke før halvveis i albumet. Som gjør at historien minner litt om skolestilene mine fra barneskolen. Veldig ambesiøse begynnelser, med en panisk avsluting på siste halvside. Og så synes jeg ikke man burde dratt inn sjømonsteret i Loch Ness. Det blir litt for mye magi enn jeg foretrekker i mine Asterix-historier. Men jeg har muligens spasert ut av målgruppen for en stund siden.

Jeg trodde det kanskje skulle være litt mer ståhei i norske medier om at Asterix kom med nytt album, men den gang ei. Aftenposten har hatt en artikkel om albumet, men det har ikke vært noe i Dagbladet eller VG. Selv ikke på Egmonts egen blogg, bladblogg.no, er Asterix-utgivelsen nevnt (men nå har det strengt tatt ikke vært skrevet noe nytt der siden 19. juli). Men nå er vel ikke Egmont lenger kjent for å reklamere for sine serier (host, host...The Walking Dead...host, host). Allikevel er albumet trykket opp i optimistiske 40.000 eksemplarer, hakket over tallene på de siste Sprint-albumene, som man nærmest har måtte gå over lik for å finne.

Men Asterix er i live. Og det er bra. Neste album kommer i 2015, og da drar han muligens til Hviterussland.

onsdag 23. oktober 2013

The World's End

Just what is it that you want to do? We wanna be free
We wanna be free to do what we wanna do
And we wanna get loaded
And we wanna have a good time
That's what we're gonna do

Endelig kom The World's End, Simon Pegg og Edgar Wrights avsluttende kapittel av deres Cornetto-trilogi, på kino i Norge. Og jeg kan endelig høre på Empire sin spoiler-podcast om filmen som de slapp i slutten av august.

Britisk poster for The World's End


Og filmen? Var den er verdig etterfølger til Shaun Of The Dead og Hot Fuzz? Absolutt! Den britiske filmanmelderen Mark Kermode opererer med en "seks latters"-regel, som sier at for at en komedie skal regnes som en god komedie, så må du le høyt minst seks ganger. Og det høres lite ut, men er forbausende vanskelig å få til. For jeg smiler ofte av komedier (og gråter av noen), men ler først høyt når noe har truffet godt. Og mens jeg så denne filmen, satt jeg med en blink i fanget.

Filmens hovedperson, Gary King spilt av Simon Pegg, bestemmer seg for å samle sine gamle kompiser, og begi seg ut på "den gyldne mil", en pup-til-pub runde med de tolv pubene i hjembyen sin, som de ikke klarte å fullføre i 1993. Og med unntak av Gary, har alle kompisene nå blitt voksne og fått seg A4-liv, og blir motvillig med sin tidligere leder tilbake til Newton Haven. I tillegg til å oppdage at Gary fortsatt prøver å leve på 90-tallet, da de sto på toppen av verden, oppdager våre helter også at ikke alt er som det skal være i hjembyen, og at de muligens står ovenfor en utenomjordisk trussel.

Smashy smashy egg men!

Dette er en Cornetto-film, så Simon Peggs Gary er selvfølgelig flankert av Nick Frost, denne gang som Andy Knightley. Nå er det riktignok Frost som spiller den fornuftige i forholdet, mens Peggs rollefiguer er ment å være usympatisk og egoistisk. Ikke ulikt Frosts Ed fra Shaun Of The Dead. Resten av Gary Kings hoff består av Oliver Chamberlain (Martin Freeman), Steven Prince (Paddy Considine), og Peter Page (Eddie Marsan). Og alle har sine øyeblikk i filmen. Men det er Frost som kommer best ut av det, først som veldig straight familiemann, for deretter å "ta en Hulk" og slå seg gjennom en pub med blankinger så blekket spruter (en setning som gir mening etter å ha sett filmen).

 Gamle Speisa/Cornetto-kjenninger dukker selvfølgelig opp. Mark Heap og Julia Deakin er hver sin bartender. Reese Shearsmith og Michael Smiley dukker opp som pubgjester. Rafe Spall skal kjøpe hus av Freeman. Og Bill Nighys stemme dukker også opp. Siden dette er et Pegg/Wright-manus, er ingenting overlatt til tilfeldighetene. King er omgitt av sitt hoff (Prince, Knightly, Chamberlain, og Page). Hint om hvordan handlingen går dukker opp i kommentarer og ikke minst navnene på pubene.Og det er gjerder som må forseres på uelegant vis.

 Etter å ha sett denne, måtte vi se Shaun Of The Dead og Hot Fuzz på nytt, og det er gøy å se hvordan Wright bare blir bedre som regissør, en veldig stilsikker en sådan. Det er lett å se at dette er en Wright-film. Det blir spennende å se hvordan Ant-Man, Wrights Marvel-film, kommer til å se ut når den kommer.

 En ting er at filmen er fylt med så mange detaljer, og er rett og slett så bra, at jeg kommer til å se den på nytt på kino. Men den gjorde også at jeg kjapt kjøpte filmmusikken til filmen. Filmen handler om å gjenoppleve ungdomstiden på 90-tallet, og alle sporene på albumet er sanger som kom ut rundt 1990 (Med unntak av en Doors-sang, men de var jo i vinden akkurat da på grunn av Doors-filmen til Oliver Stone). Albumet har sanger av Primal Scream, Blur, Pulp, Happy Mondays, Soup Dragons, og er en retrolytting av de sjeldne.

Let's Boo-Boo

Så jeg er veldig fornøyd med filmen. Den er litt, hva skal man si, mørkere enn forgjengerene, og gir hovedpersonene litt mer kjøtt på beina enn før. Men det er absolutt ikke en ulempe. Morsom hele veien og alvorlig der den må. Og egentlig passe lang.

I remember sitting up there, blood on my knuckles, beer down my shirt, sick on my shoes and seeing the orange glow of a new dawn break and knowing in my heart life would never feel this good again. And you know what? It never did.


Norsk poster for The World's End

tirsdag 1. oktober 2013

Dømme en loppemarkedbok etter omslaget

Høstens loppemarkedsesong er for lengst i gang, og jeg er ofte å finne i en eller annen bok- eller tegneseriekasse der et av Oslos mange korps eller andre ekstremister prøver å samle inn penger til årets utenlandstur.

Det er ikke alltid like logisk hva jeg tar med meg. På et ellers stusselig loppemarked på Smestad forrige helg, ble jeg til slutt ganske fornøyd med fangsten. Og da snakker jeg ikke om Knut Roms fiskebok Etter ørret. Men av alle ting: tre Agatha Christie-bøker.

Og bøkene ble med hjem kun fordi jeg er overfladisk: de hadde veldig stilige omslag. Og historiene var Doktoren mister en pasient, Fru McGinty er död, og Fem små griser.

Alle tre bøkene er utgitt av Aschehoug, den første i 1937 og to andre i 1953. Det er ikke oppgitt hvem som har tegnet omslagene, og jeg klarer ikke å tyde signaturene, så jeg vet ikke om det er en norsk kunstner, eller om det er internasjonale omslag. Men stilige er de lell.
Agatha Christie - Doktoren mister en pasient - Aschehoug 1937
Agatha Christie - Doktoren mister en pasient - Aschehoug 1937

Agatha Christie - Fem små griser - Aschehoug 1952
Agatha Christie - Fem små griser - Aschehoug 1952

Agatha Christie - Fru McGinty er död - Aschehoug 1952
Agatha Christie - Fru McGinty er död - Aschehoug 1952

torsdag 26. september 2013

Da boken kom etter filmen

En litterær sjanger det virker nesten har forsvunnet, i alle fall i det norske markedet, er bøker basert på filmer eller filmserier. Jeg husker godt at jeg kjøpte pocketboken basert på Tim Burtons Batman, da den kom i 1988. Og coveret på Cobra-boken de hadde på den lokale bladgaukeren en eller annen gang tidligere på 80-tallet, var usannsynlig kult. Jeg kjøpte aldri Cobra-boken, men Batman-boken ligger et eller annet sted i en uutpakket flytteeske et sted. Og så inneholder James Bond-samlingen min i alle fall fem bøker basert på filmene, den siste fra Die Another Day fra 2002.

Nå kan man kanskje komme med en kommentar at det ikke er rart det ikke lenger produseres bøker basert på filmer, siden det ikke lenger kommer ut filmer basert på originale idéer. Man kan fort tenke at det aller meste som treffer et kinolerret i dag, er basert på en bok, tegneserie, spill, eller en annen film. Det blir fort litt drøyt med boken basert på filmen basert på boken. Selv om mange filmer sklir langt bort fra originalkilden, og en bok med handling fra filmen gjerne ville hatt en helt annen historie. Tilbake til Bond, så finnes både Moonraker og The Spy Who Loved Me i to romanutgaver. Både som Ian Flemings originalutgaver, og som Christopher Woods romanversjoner av filmene. Og i Norge har aldri Ian Flemings Spionen som elsket meg blitt utgitt. Woods filmversjon derimot...

Grunnen til at jeg kom på dette var et loppemarkedbesøk forrige helg. Selve markedet var ganske stusselig, men bokeskene hadde noen godbiter. Deriblant Den gode, den onde og den grusomme av Joe Millard, utgitt av Semic i 1983. Dette er pocketbokvariant av Sergio Leones klassiker fra 1966. Boken blir presenter som "En Clint Eastwood-western i serien Den navneløse". Litt googling opplyste meg om at Joe Millard har skrevet seks romaner i "Dollar-serien": For a Few Dollars More, The Good, the Bad and the Ugly, A Coffin Full of Dollars, The Devil’s Dollar Sign, The Million Dollar Bloodhunt and Blood for a Dirty Dollar. De to første er basert på Leones flmer, mens de fire neste er en fortsettelse av Clint Eastwoods rollefigur. Vet ikke om de fem andre kom på norsk, men den som leter, finner sikkert.

Romanen Den gode, den onde, og den grusomme av Joe Millard


Men jeg tror jeg har fått en ny ting å samle på: Dårlige bøker basert på filmer. 

onsdag 24. juli 2013

Lunch 01 - 2013

Jeg ble raskt en fan av Lunch av Børge Lund etter å ha lest den første gang, og det gleder mitt tegneserielesende hjerte at serien nå har fått eget blad, og er ment å komme ut med åtte nummer i året. Serien har tuslet og gått som biserie i Pundus siden 2009 (hvis jeg ikke tar helt feil...), og har allerede tre album og et julehefte bak seg. Da serien begynte, virket det som om den skulle sirkle mest rundt figuren Kim, den mer normale på kontoret, men etter kort tid hadde Kjell snakket seg fremst i stripene, og er nå stripenes ubestridte, kverulerende midpunkt.

Og det er Kjell som preger første nummer også, og langhistorien i dette nummeret forklarer hvordan Kjell grunnla Kjelltech, din partner i solutions. I tillegg til mange sider Lunch (25 av 52 sider etter litt telling), finner vi også Gummbah (vitsetegninger av nederlandske Gertjan van Leeuwen), Wumo, Talking to me? av Martin Kellermann, Fagprat av Flu Hartberg, Pophits av Hugleikur Dagsson, og en ensiders av Johan Wanloo. Wumo er jo overalt om dagen, så der har jeg merket av overeksponeringsspøkelset har lagt sin klamme hånd over meg. Wanloo og Hartberg har fortsatt ikke vunnet meg over, og Gummbah og Pophits er jeg villig til å gi flere sjanser. Men det er jo Lunch jeg kommer til å kjøpe bladet for, og den holder fortsatt høy standard.

Lunch er litt Dilbert, bare morsommere og med bedre tegninger. Alle kjenner en Kjell, og har du jobbet på eller i nærheten av et kontor, kjenner du deg garantert igjen i siuasjoner og tåkemøteprat. Og jeg må inrømme jeg har stor tro på spalten Slides gone bad.

Det eneste jeg er litt redd for, er at serien ikke har gått lenge nok og at det ikke er nok Lunch-striper til å drive et eget blad i lengde.

Alt i alt et lyspunkt i en bladhylle nær deg. Kanskje litt bedre bi-historier, men vi lar det få gå seg til.

Neste nummer vil effektivisere deg 5. august. Bladet koster 49,90, og du kan abonnere for 329,- i året.

Lunch 01 - 2013
Lunch nr. 1 -2013
Skanneren er litt sliten. Bakgrunnen er egentlig grønn.



tirsdag 23. juli 2013

Maniac Cop

Hvis du ser på listen over roller Bruce Campbell har hatt, finner du mye rart. Du finner selvfølgelig rollen som Ash i de tre originale og grøsserklassiske Evil Dead-filmene (Groovy...), tittelrollen i den sære, men morsomme sci-fi-western serien The Adventures of Brisco County jr., rollen som Autolycus i Hercules/Xena, legendariske Sam Spade i Burn Notice, og selvfølgelig rollen som Elvis i Bubba Ho-Tep. Og mange andre. I følge IMDb har han spilt i 105 forskjellige filmer/serier/spill, og mange av disse kan det være greit å ikke fokusere så alt for mye på. Som rollen som Jack Forrest i Maniac Cop.

Poster fra Maniac Cop


Filmen lyste mot meg fra en blu-ray-hylle på Platekompaniet til en hyggelig pris. Og siden jeg har et minne av det coveret, eller noe i nærheten, fra min bardoms videosjappe, ble fristelsen for stor. Pakken besto ev en blu-ray og en DVD. Hvorfor i all verden den finnes på blu-ray, vet jeg ikke, for bildet var veldig langt unna noe du kan kalle restaurert. Eller hvis det var restaurert, vil jeg ikke vite hvordan det så ut opprinnelig.

Filmen har forsåvidt en god idé i grunnen: Noen i politiuniform tar livet av uskyldige mennesker. Er det noen som har kledd seg ut, eller er det en politimann som har fått nok? Tom Atkins spiller rollen som den deprimerte politimannen som etterforsker saken, og Bruce Campbell har rollen som politimannen Jack Forrest. Jack blir anklaget for mordene etter at hans kone blir drept i samme hotellrom der hun har funnet han med hans elskerinne.

Men bortsett fra den på tiden originale idéen, er dette en spenningsfilm som lander langt under gjennomsnittet. Den blir aldri særlig skummel, og før du vet ordet av det lander filmen i budsjettavdelingen i slasher-land. Manus virker shabby, skuespillerene vant neppe noen priser, og filmen ser fantastisk billig ut. Men heller ikke så dårlig at den er verdt å se fordi den er dårlig. Til det er den for kjedelig. Så ikke en film som kommer til å oppleve gjentatte avspillinger hos meg.

Filmen fikk merkelig nok to oppfølgere, med Campbell på plass i den første.

mandag 22. juli 2013

A Good Day To Die Hard

Jeg så aldri A Good Day To Die Hard, eller Die Hard 5, da den vandret heden på kino. Den lunkne kritikken den mottok fra anmeldere og publikum gjorde at filmen aldri fristet nok til et kinosetebesøk. Men nå er den ute på plate, og det virket som et litt bedre medium å se den på.

Poster for A Good DayTo Die Hard


Die Hard fra 1988, eller Operasjon skyskraper som den het da den kom til Norge første gang, er en actionklassiker, og filmen som skapte filmstjernen Bruce Willis. Die Hard 2 (1990) er en veldig bra oppfølger (og filmen der Yippie-ka-yeah, motherfucker ble oversatt til Hipp hurra, kølle, da den gikk på TV2 en gang). I Die Hard i New York (1995) begynte det å skli litt ut, og da John McClane kom tilbake i Die Hard 4.0 (2007) var det meste av Die Hard-sjarmen borte, og vi satt igjen med en grei actionfilm med Bruce Willis. Og det er i sistnevnte gate A Good Day... også har funnet en parkeringsplass.

I de tre første filmene var det forholdet til kona si McClane prøvde å redde. I den fjerde dukket datteren hans opp, og i denne er det sønnen hans vi får hilse på. Og moralen er som vanlig: familien din liker deg bedre hvis du dreper noen for de.

Handlingen starter med at McClane drar til Russland der han har fått vite at sønnen nettopp har blitt fengslet. Det han ikke vet er at sønnen er CIA og jobber undecover for å frigi en politisk fange. Men CIA er ikke de eneste som vil ha tak i fangen, og snart mister sønnen teamet sitt, og han blir tvunget til å samarbeide med pappa for å redde fangen og navnet sitt. Etter at de har hatt en biljakt der de mest sannsynlig har tatt livet av halve Moskvas kjørende befolkning. En biljakt som var kult filmet. Men som allikevel fikk meg til å tenke på de moralske konsekvensene av jakten. Og det bør ikke en biljakt gjøre.

Jack McClane spilles av muskelbunten Jai Courtney, kjent som Varro fra Spartacus. Og kjemien mellom han og Bruce Willis er av det mer teoretiske slaget. John McClane klager over jetlag mens filmen ruller avgårde, og du kan lure på om det er noe som har blitt lagt til i etterkant for å forklare Willis' entusiasmefrie opptreden.

Filmen har noen øyeblikk som er underholdende nok, men mangelen på Willis' actionmagi og en minneverdig skurk, gjør dette til et stusselig forsøk på å sole seg i glansen av de første filmene.

Die Hard-postere

Mens jeg tittet etter en filmplakat å putte i posten om A Good Day To Die Hard, kom jeg over disse posterene som ble brukt for å markedsføre den. Hver av de fire posterene har forskjellige fakta fra de fire foregående filmene.

A Good Day To Die Hard-poster om Die Hard

A Good Day To Die Hard-poster om Die Hard 2

A Good Day To Die Hard-poster om Die Hard i New York

A Good Day To Die Hard-poster om Die Hard 4.0



søndag 21. juli 2013

R.I.P.D.

Det er ikke ofte man finner unike idéer blant dagens blockbustere, og hvis man gjør det, hender det ofte at den gode idéen blir banket opp av et A4-manus slik at det eneste som er igjen, er en følelse av skuffelse. Slik også med R.I.P.D. Filmen er basert på tegneserien med (nesten) samme navn av Peter M. Lenkov, en serie jeg forøvrig ikke har lest, og følger politimannen Nick Walker og hans nye jobb som politimann i Rest In Peace Department etter at han blir drept.

Poster fra R.I.P.D.


Filmen begynner veldig lovende. Politimannen Nick Walker (Ryan Reynolds) har dårlig samvittighet for noen gullbiter han og partneren hans Bobby Hayes (Kevin Bacon) har funnet, og vil levere det tilbake og ikke selge det som først tenkt. I neste øyeblikk blir han drept under en politiaksjon, og sendt til himmelen. Og akkurat den scenen er ganske stilig. For når han dør, stopper tiden, og han går blant kaoset og eksplosjonene som skjer under politiaksjonen. Før han blir dratt opp i en stor tunnell i himmelen, der han møter byråkraten Mildred Proktor (Mary-Louise Parker), som forteller at det ikke ser så lovende ut når han skal bli dømt for livet sitt, men at han kan bøte på det ved å tjenestegjøre 100 år i R.I.P.D. Han takker ja, og får Roysiphus "Roy" Pulsipher (Jeff Bridges), en gammel sheriff fra det ville vesten, som partner.

Og det begynner som sagt lovende, men det fisler egentlig ut i ingenting. Og jeg synes den vinglet litt mye i tonen, og særlig Reynolds klarer ikke helt bestemme seg for om han spilte i et drama om en som hadde mistet kona si, eller i en kompiskomedie. Og dauingene våre helter jager, er verken skumle nok til å skremme, eller morsomme nok til å få oss til å le, og man får aldri følelsen av at noen egentlig er i fare. Men noe latter dukker opp, da særlig når Reynolds og Bridges viser seg sånn de vanlige dødlige ser de, som en gammel kineser og en utringet blondine. Og Bridges' litt anstrengte forhold til prærieulver trekker også på smilebåndet.

Jeg synes fortsatt idéen er god, men filmen er skuffende kjedelig. Men komitéen bak manuset, er sikkert fornøyd med å ha skrapt bort de fleste røffe kantene av manus.


Premium Rush

Aah, den lange listen over sykkelfilmer jeg har eier har nå vokst til fomidable ...  to, etter å ha kommet gjennom Premium Rush, en åndelig oppfølger til Trillingene fra Belleville (eller hvordan var dette...). I Premium Rush treffer vi Joseph Gordon-Levitt som sykkelbudet Wilee, som ikke tror på bremser. Han får en levering den lett desperate Bobby Monday, Michael Shannon i sedvanlig småpsykopatisk driv, av ukjente grunner vil ha kloen i.

Poster for Premium Rush


Jeg husker at jeg så traileren til denne for en god stund siden og tenkte at det var et kult kosept med sykkelbud-action i New York, og at det nok var verdt en kinobillett. Men det slapp jeg å gjøre, siden filmen ikke dukket opp på norske kinolerreter, men ble levert rett til dvd-hyllene. Og i etterkant er dette mer en film for fredagssofaen, enn for sal 1 på Colosseum.

Det som er veldig bra med Premium Rush, er at mange av sykkeljaktene (jepp sykkeljakter i flertall) er ganske så nervepirrende, og jeg tok meg i å skvette til flere ganger når de forskjellige sykkelbudene smatt mellom biler og andre elementer som blokkerte ferden mot målet (men er ikke ferden det egentlige målet?).

Rollene i filmen er ikke spesielt dype, og dette er ikke filmen for stor karakterutvikling. Du har Wilee, sykkelbudet som hoppet av advokatstudiet siden han ikke kunne takle å jobbe på kontor, og som kjører gjennom byen uten bremser. Manny (Wolé Parks), treningsjunkien og Wilees bitre rival. De kjemper begge om gunsten til Vanessa (Damia Ramirez), Wilees eks, som ikke skjønner hva som driver Wilee. Og selvfølgelig sosiopatiske Bobby Monday, som ikke skjønner hvorfor ingen kan gjøre som han vil. Det skal filmen ha, de har en veldig bra skurk, som ikke vekker noe særlig med sympati.

Filmen har en veldig "A til B"-historie, og etter den første jakten satt vi i sofaen og lurte på om hele filmen skulle være en lang jakt. Men med litt kreativ bruk av hopping i tid, pusler filmen sammen bitene i historien, og du skjønner snart hvorfor alle gjør hva de gjør (pluss/minus).

Så ganske kul film. Gode idéer, selv om de ikke alltid er like godt gjennomførte. Gordon-Levitt er sitt vanlige sjarmerende jeg i hovedrollen, og Shannon er herlig desperat som skurk. Bedre enn B-filmfølelsen du får av coveret.

mandag 15. juli 2013

Er ikke lykken en varm kanon, hva? - Blåjakkene i Norge

Det er spesielt tre albumserier jeg var veldig glad i å lese da jeg vokste opp: Asterix, Lucky Luke, og Blåjakkene. Alle var fransk/belgiske serier, og alle blir fortsatt tegnet (riktignok med fornyelser bak pennen). Men det er bare Asterix og Lucky Luke som fortsatt kommer ut i Norge (nytt Asterix til høsten!). Blåjakkene-albumene forsvant ut av bladhyllene sammen med klistremerkealbumene fra OL på Lillehammer, og bortsett fra et lite comeback i cowboy-bladet Caliber i 1996, har vi ikke sett snurten av en kanon siden. Men serien ruller og går videre, og album 56, Dent pour dent, kom ut i 2012.

Blåjakkene album 7 - Blutch redder (h)æren
Blåjakkene album 7 - Blutch redder (h)æren


Det som skilte Blåjakkene fra de to andre seriene, var at rundt komikken som våre to soldathelter opplevde, foregikk det en blodig og grusom borgerkrig, med død, elendighet, og blodtørstig befal. En mulig sammanligning er fjerde sesong av Sorte Orm. For handlingen foregår under den amerikanske borgerkrigen. Hovedpersonene er den regeltro sersjant Cornelius Chesterfield, og korporal Blutch, som har en smule mindre toleranse for hva militærlivet innebærer.

I Norge kom de to første albumene som en del av Trumf-serien, som kom ut med 25 album på 70-tallet og trykket opp varierte serier inkludert Sprint, Viggo, og Buck Danny. Disse to historiene ble trykket opp igjen i bladet Buffalo i 1982. Buffalo begynte også på album 3, men gikk inn etter første del.
Mellom 1979 og 1994 hadde de egen albumserie på 18 nummer, og det kom også ut fire Blåjakkene-pocketbøker (i to forskjellige format). Caliber trykket opp historier fra Le grande patrouille, en samlig småhistorier som var tegnet før langhistoriene, i 1996.

Under er alle albumene som er kommet ut på originalspråket, og om og når de har kommet ut i Norge.

Nr Orginaltittel År Norsk tittel Norsk utgivelse Norsk år
1 Un chariot dans l'Ouest 1972 Farlig transport Trumf serien 13 1973
Ammunisjonsvogna Buffalo 5-7/82 1982
2 Du nord au Sud 1973 Vanntett plan Trumf serien 21 1974
Borgerkrigen Buffalo 9-11/82 1982
3 Et pour 1500 Dollars en plus 1973 For en neve dollar og noen vekslepenger Buffalo nr. 13/82 (kun del 1 av 3) 1982
4 Les Hors-La-Loi/Outlaw 1973 Outlaw Blåjakkene tverrpocket 2 1993
5 Les déserteurs  1974 Dessertørene Blåjakkene tverrpocket 1 1992
6 La prison de Robertsonville 1975 Fangeleiren i Robertsonville Blåjakkene 2 1980
Blåjakkene pocket 1 1990
7 Les Bleus de la marine  1975 Blåjakkene går i vannet Blåjakkene pocket 2 1990
8 Les cavaliers du ciel 1976
9 La grande patrouille 1976
10 Des Bleus et des tuniques 1976
11 Des Bleus en noir et blanc 1977 Blått i svart/hvitt Blåjakkene 1 1979
1989
12 Les Bleus tournent cosaques 1977 Yankee-kosakkene Blåjakkene 6 1982
13 Les Bleus dans la gadoue 1978 Den store sølekrigen Blåjakkene 4 1982
1990
14 Le blanc-bec 1979 Hane-kyllingen Blåjakkene 5 1982
1990
15 Rumberley 1979 Blutch redder (h)æren Blåjakkene 7 1983
16 Bronco Benny 1980 Bronco Benny Blåjakkene 3 1981
1989
17 El Padre 1981 Bak sersjantens skjørt Blåjakkene 8 1984
18 Blue rétro 1981 Den gang vi dro avsted Blåjakkene 9 1985
19 Le David 1982 Spioner på dypt vann Blåjakkene 10 1986
20 Black Face 1983 Black Face Blåjakkene 11 1987
21 Les cinq salopards 1984 Fem forbrytere Blåjakkene 12 1988
22 Des Bleus et des dentelles 1985 Blutch i blonder Blåjakkene 13 1989
23 Les cousins d'en face 1985 Blåjakkene tar vinterveien Blåjakkene 14 1990
24 Baby blue 1986
25 Des Bleus et des bosses 1986 Blåjakkene får på pukkelen Blåjakkene 15 1991
26 L'or du Québec 1987 Gulljakt i Quebec Blåjakkene 16 1992
27 Bull Run 1987 Slaget ved Bull Run Blåjakkene 17 1993
Seriesamlerklubben1993
28Les Bleus de la balle 1988Blå ballader Blåjakkene 181994
Seriesamlerklubben1994
29 En avant l'amnésique! 1989
30 La Rose de Bantry 1989
31 Drummer boy 1990
32 Les Bleus en folie 1991
33 Grumbler et fils 1992
34 Vertes années  1992
35 Captain Nepel 1993
36 Quantrill 1994
37 Duel dans la Manche 1995
38 Les planqués 1996
39 Puppet Blues 1997
40 Les hommes de paille 1998
41 Les bleus en cavale 1998
42 Qui veut la peau du général 1999
43 Des bleus et du blues  1999
44L'oreille de Lincoln2001


45 Émeutes à New York 2002
46 Requiem pour un bleu 2002
47 Les Nancy Hart 2004
48 Arabesque 2005
49 Mariage à Fort Bow  2005
50 La traque 2006
51 Stark sous toutes les coutures  2007
52 Des Bleus dans le brouillard 2008
53 Sang bleu chez les Bleus 2009
54 Miss Walker 2010
55 Indien, mon frère 2011
56 Dent pour dent 2012

Historiene som ble trykket i Caliber (minus 2/96):

Caliber 1-96
En blåjakke ser rødt
Den ensomme bison
Caliber 3-96
Kjærlighet på hjernen
Caliber 4-96
Regimentets maskot
Fra drøm til virkelighet
Rødhuder og røde hunder
Caliber 5-96
Posten skal frem
Badende lord
Caliber 6-96
Et hjerte og en banjo

Er ikke lykken en varm kanon, hva?

onsdag 10. juli 2013

The Internship

En gang imellom ser man en komedie som overrasker deg, som hopper steder du ikke trodde det var mulig å hoppe, som får deg til å le av ting du ikke har ledd av før. The Internship er ikke en slik film. Det er sjelden en film følger en A4-filmoppskrift så slavisk. Du har sett samme handling mangfoldige ganger første, og kommer til å se den igjen.

Vincent Vaughn og Owen Wilson spiller to klokkeselgere som mist jobben sin etter at firmaet deres blir lagt ned, da ingen kjøper klokker lenger,  siden alle har klokke på mobile sin. Etter en sen jobbsøkeøkt foran PC'en sin, finner Vaughn ut at de kan søke et Internship hos Google. De selger seg gjennom et intervju, og kommer til det beste firmaet som noen sinne har eksistert, og som skal gjøre de rike og lykkelige. Hvis du har problemer med Google eller produktplasseringer, er dette virkelig ikke filmen for deg. Her blir Google og Google-produkter solgt deg over en lav sko, og en av de avgjørende scenene i filmen er et langt salgspitch for Google AdWords.

Våre helter skiller seg klart ut, og havner i gruppe med andre utskudd. Og du lurer sikkert på om gamlegutta kan lære de unge og smarte en ting eller to om livet? Selvfølgelig. Gjennom den klassiske amerikanske filmtradisjonen å bli full på strippeklubb.

Men er filmen morsom? Faktisk ja. Du humrer deg gjennom mye, og ler høyt opptil flere ganger. Det jeg synes var positivt, var at Vincent Vaughn faktisk ikke var Vincent Vaughn-slitsom som han som regel er på film. Will Ferrell dukker tidlig opp som slesk madrass-selger, men Rob Riggle stikker av med pris for kjipest bi-figur som gamlehjemscasanova. Ingen Wedding Chrashers,  men heller ingen Couples Retreat. Men du vet hva du får, og du vet hvordan det slutter. Og du får sikkert lyst til å jobbe hos Google etter filmen, siden de har gratis kantine der.

Poster for The Internship

søndag 16. juni 2013

Alt-J - An Awesome Wave

OK, jeg skal innrømme at jeg gikk An Awesome Truth i møte med store fordommer. Et hypet britisk band, som har tatt navnet sitt etter en tastaturkombinasjon på en Mac. På Wikipedia begynner bandartikkelen med: "∆ (pronounced Alt-J)". Hvis de er så gladet i tegnet, kunne de ikke bare kalt deg delta? Og albumet begynner med sporet Intro, og har tre forskjellige versjoner av Interlude. Dette luktet navlebeskuende, universitetskvartett lang vei.

Alt-J - An Awesome Truth
Alt-J - An Awesome Truth


Men hvorfor i all verden kjøpte jeg da albumet, når hårene reiste seg såpass bare av bandet? Fordi jeg hørte et par sanger bli spilt på mitt lokale Platekompani, og det hørtes egentlig litt alright ut. Og jeg er forbausende lett å overtale: jeg har mangfoldige selgere som kan skrive under på akkurat det.

Albumet balanserer på en knivsegg mellom catchy og melodisk, og "se så utrolig mye smartere vi er enn deg". Jeg hører på albumet for musikken fremfor tekstene, selv om om enkelte av tekstene er veldig fiffige. Men for det meste aner jeg ikke hva de synger om.

Hvis jeg skal beskrive stilen, vil jeg si at det er litt folk-aktig over det, akkompagnert av stakato trommer og enkel synt. Vokalen er litt sytete og uklar, men fungerer veldig bra sammen med musikken. Og når bandet harmonerer på vokal, er det stilig å høre på.

Jeg skal ikke gå gjennom en og en sang, som sagt er jeg litt uklar på hva de mener med alt, og for meg er dette først og fremst et album-album. Et album som nytes i en servering. Men noen sanger skiller seg ut, og det er gjerne singlene. "Triangles are my favorite shape, three points were two lines meet" begynner Tesselate, en sang om å finne hverandre. Breezeblock avsluttes med noe manisk repeterende "Please don't go, I'll eat you whole, I love you so, I love you so". Matilda er en sang om sluttscenen i filmen Léon, der Jean Reno har en showdown med Gary Oldman. "So you understand who's the boss".

Et melodisk og gjennomført album. Og fordomsguarden min har kommet litt ned. Blir spennende og se om de klarer å holde hodet like mye borte fra egen navle på neste album.

søndag 26. mai 2013

Jeg tror jeg nettopp ble mobbet av Netflix

Jeg registrerte meg nettopp på Netflix siden den nye sesongen av Arrested Development kommer nå, men hadde ikke forventet å bli kalt et null av den grunn.


torsdag 16. mai 2013

Star Trek Into Darkness


Jeg har aldri vært en trekkie/trekker/trekkhund, og jeg tror jeg aldri har sett en hel episode av noen av de seks forskjellige Star Trek-seriene som har gått på TV. Jeg har et vagt minne om å ha sett en (eller to) av filmene. Jeg husker to scener, en der Kirk og noen andre er på fjellklatring i begynnelsen av filemn, og en scene der de kommer til vår nåtid og der Scotty prøver å snakke til en datamaskin ved å snakke til maskinens mus. Men jeg har lest flere Mad-parodier på filmene. Og selv med denne noe begrensede innsikten i universet, føler jeg at jeg vet mye om emnet, siden Star Trek-referanser ofte dukker opp i andre medier.

Men jeg fikk med meg omstarten i 2009, en ganske ålright sommerfilm, og nå er altså oppfølgeren her. Og som tittelen antyder, og som tilfellet er for alle oppfølgere, så er handlingen her mørkere og skumlere. Eller er den det?

Poster for Star Trek Into Darkness
Poster for Star Trek Into Darkness


Filmen starter med en morsom Indiana Jones-inspirert snutt, og før du har kommet ordentlig inn i popcornet, har Spock deklarert at behovet for de mange veier mer enn behovet til de få, og er klar til å dø i en eksploderende vulkan. Men Kirk liker ikke regler, får opp Spock, og mister kapteingenseren siden Spock rapporterer det. Og filmen handler mye om forholdet mellom Kirk og Spock, og om hvordan Kirk må tenke på andre enn seg selv, og om hvordan Spock blir mer menneskelig.

Etter vulkanen suser filmen avgårde fra actionsekvens til actionsekvens. Så du trenger ikke kaste bort tid på å stille spørsmål ved handling eller motivasjon. For vi blir straks kjent med John Harrison, som er ute etter føderasjonen. Harrison spiller av Benedict Cumberbatch, og han er filmens ypperlige midtpunkt. Han stjeler alle scenene han spiller i, og er en helt fantastisk slemming. Og du ender opp med å heie på han en periode, til tross for likene i kjølevannet hans.

Alle de viktige besetningsmedlemmene fra forrige film får sitt lille øyeblikk i filmen, og Simon Peggs Scotty får en større rolle i denne filmen enn den forrige, og er både Kirks samvittighet, humorinnsprøytning, og redder av dager. Selvfølgelig skulle vi sett mer av Bones, men det er faktisk Chris Pines kaptein Kirk som kommer dårligst ut, siden han kommer i skyggen av Zachary Quinto som Spock, og Cumberbatch.

Filmen inneholder både små og store referanser til tidligere filmer (dette er faktisk Start Trek 12) og serier, men J.J Abrams har sagt at filmen skal kunne sees selv uten å ha sett noe annet Star Trek-relatert.

En racer av en film, som ser nydelig ut. Actionfyllt og morsom, og med en strålende Benedict Cumberbatch i midten. Ikke perfekt, men det får du ikke tid til å tenke over underveis.

fredag 10. mai 2013

Passenger - All the Little Lights

Den irske komikeren Dara Ó Briain har en liten rutine der han snakker om musikk, og der han sier noe i retning av at han ikke lenger klarer å følge med på hva som er nytt og interressant av musikk, og hører nå bare på, for han, nye band hvis de har utgitt en best-of samling. Og siden jeg ikke lenger hører noe særlig på radio, merker jeg at jeg har mye av den samme holdningen. For jeg får rett og slett ikke med meg noe særlig ny musikk. Så da jeg ved nyttår gikk gjennom listene over de mest populære sangene i 2012, følte jeg meg veldig gammel.

Men jeg har begynt å kjøpe musikk jeg hører i TV-serier jeg ser på. Jeg trodde at det å få med en sang i en TV-serie ikke betydde noe spesielt, men jeg kan ha tatt feil. Og sist dette skjedde var i en av de første episodene av Elementary, en moderne vri på Sherlock Holmes, med Johnny Lee Miller og Lucy Liu i hovedrollene. En småålright serie, uten de helt store dybdene, som kommer i skyggen av Sherlock. Mer koselig enn spennende. I episode syv, One Way to Get Off, avsluttes episoden med at Sherlock Holmes avslører hvem Irene Adler var for han, og over dette kom en akustisk sang som var veldig behagelig å høre på. "Well God knows I’ve failed but He knows that I’ve tried". Etter å ha utøvd Google på internettmaskinen, fant vi ut at sangen het Feather On The Clyde, fremført av Passenger på albumet All the Little Lights. Og etter noen preview i iTunes, var albumet kjøpt og nedlastet.

Passenger - All the Little Lights
Passenger - All the Little Lights


Passenger er et enmannsband, bestående av britiske Mike Rosenberg. Før var de to, men ble en etter at Andrew Phillips sluttet, med begrunnelsen av at Rosenberg var "a bit of a tit for singing in a ridiculous mock foreign accent." Og stemmen hans er veldig, eh, unik. Den har litt Cat Stevens, litt Jason Mraz, og litt Paolo Nutini. Men ikke så kjip som den blandingen skulle tilsi. All the Little Lights er Passengers tredje solo-album. Det første, Wide Eyes Blind Love fra 2009, gjorde det reativt beskjedent, og gjorde ikke en veldig god jobb med å plage salgslistene. Rosenberg var inne på tanken å gi seg med musikk, noe an da tydeligvis ikke gjorde, og dro heller til Australia for å spille inn sitt neste album, Flight of the Crow, som kom i 2010. Der han fikk han hjelp av flere australske folkemusikere, noe han også har gjort på All the Little Lights, som kom i 2012. Mens Flight of the Crow også solgte beskjedent, tok All the Little Lights mer av. Han ar turnert mye, og vært support for den britiske songwriter-yndlingen Ed Sheeran både i Storbritannia og USA. Og som sagt, fått en sang med i Elementary.

Albumet åpner med en cello som ligger nært opp til "En rose er utsprungen", før en gitar sparker inn og blir til lette Things That Stop You Dreaming, som handler om å være fornøyd med det man har, istedenfor hele tiden drømme om noe man aldri kan få. I Let Her Go synger han om hvordan man aldri savner noe ordentlig før man har mistet noe, inklusive kjærlighet. "But you only need the light when it's burning low, only miss the sun when it starts to snow". Strofen "Who needs love when you got silicone and strap-ons" fikk meg til å smile første gang jeg hørte Staring at the Stars, en sang om å ikke lenger være så ung og lovende som man engang var, og leve med skuffelsen.

Tittelsporet, All the Little Lights, spiller på at alle har mange små lys i hjertet sitt, skapt av kjærlighet, som blir slukket ett etter ett når man gjør noe som sårer noen. "We're born with a million little lights shining in our hearts. And they die along the way. 'Til we're old and we're cold, and lying in the dark." The Wrong Direction handler ikke om One Direction, men om at man med årene og forelskelsene blir hardere og bygger en mur rundt seg fordi man er redd for å bli avvist. "The first cut is the deepest, but the rest still flipping hurt". Circles er om vennskap som aldri dør, "I'll circle round you, and you'll circle around me", mens i Keep On Walking synger han om å være på leting etter hvem man er.

Patient Love handler om, nettopp, tålmodig kjærlighet. Passenger synger om ting han ikke skal gjøre før han er sammen med personen han synger om igjen. Life's for the Living har strofen "Don't cry for the lost, smile for the living", og er også en sang om å finne seg selv, eller mer om å ikke finne ut at man er låst fast i et liv man ikke vil ha. Holes beskriver hullene et tap kan etterlate, men som ikke betyr at man ikke kan fortsette, og finne ut at man har det bdre med hullet man har fått.

Feather on the Clyde, sangen som fikk meg til å kjøpe albumet, beskriver hvordan elven Clyde i Glasgow bukter seg seg gjennom byen. Og hvordan sangeren er redd for å svømme over sitt livs elv, fordi han er redd for ikke å komme over, og ende som en fjær på elven som aldri kommer i land.

Albumets siste spor, I Hate, er et live-spor der han synger om ting han hater, og inviterer lytteren til å komme og hate sammen med han.

Når man beskriver sangene, virker dette som et hjerte og smerte-album som vil bringe frem din indre emo, men det er forbausende positivt. Alle sangene har et lett arangement med plukking på gitar eller banjo, og på flere kommer det inn enkle strykere og hornmusikk. Det skrangler avgårde, hele tiden med teksten i fokus. Dette er ikke albumet for hverken tromme- eller gitarsoloer, men et album for å høre på tekstene. Og det er mange morsomme og kreative vendinger i historiene han forteller, som hos meg har satt seg som filmsitater.

Hadde jeg vært glad i yatzy, hadde jeg kastet en femmer.

Albumet finnes i tre versjoner: En vanlig utgave, en akustisk utgave, og en utgave som inneholder de to foregående.

Og appropos radio: Jeg tenkte litt naivt at jeg hadde funnet en gjemt edelsten, helt til min bedre halvdel slo på P1 en morgen, og Let Her Go svingte ut av høytaleren. En sang som lå på førsteplass på VG-lista forrige uke. Men jeg hadde i alle fall noen øyeblikk som musikkhipster, før jeg visste bedre.

onsdag 8. mai 2013

Endelig trailer for The World's End


Det tok sin tid, men nå har endelig den første traileren til The World's End blitt sluppet på informasjonsmotorveien. The World's End er altså tredje og siste film i Three Flavours Cornetto-trilogien til Edgar Wright og Simon Pegg, og følger i fotsporene til Shaun of the Dead fra 2004 og Hot Fuzz fra 2007.

Poster for The World's End
Poster for The World's End

Som vanlig har Pegg og Wright skrevet historien, mens Wright er bak kamera, og Pegg foran. Og som vanlig er Nick Frost med som kompis. Historien denne gang er at Pegg samler sin gamle kompisgjeng for å gjennomføre en pub-til-pub-runde de aldri fikk gjennomført da de var unge. En retro-tripp for en gjeng som nå er i 40-årene. I tillegg til Pegg og Frost, består gjengen av Martin Freeman, Paddy Considine, og Eddy Marsan. Men ting er ikke som det skal i landsbyen de skal svinge seidler i, og plutselig befinner de seg midt i en alieninvasjon, der landsbyboerne har blitt tatt over av våre overjordiske venner.

Det dukker opp mange kjente Cornetto-fjes i traileren, og fans av Spaced (eller Speisa som den het da den gikk på NRK) kan glede seg over roller både til Mark Heap/Brian og Michael Smiley/Tyres.

Jeg er stor fan av både Shaun of the Dead og Hot Fuzz, og har gledet meg lenge til denne. Wright er utrolig dyktig bak kamera, noe han har vist i begge de to foregående filmene, og i fantastiske (men lite besøkte) Scott Pilgrim vs. The World. Jeg er også veldig spent på hvoran Ant Man-filmen til Wright kommer til å se ut når den kommer i 2015. Og Pegg fungerer alltid godt sammen med Frost, i roller han skriver til seg selv.

Premieren til filmen har blitt fremskyndet i Storbritannia til 19. juli, mens den ikke kommer til Norge før i november. Men det kunne vært verre, jeg er fortsatt bitter på at Shaun of the Dead kom rett på DVD i Norge (og fikk en ussel firer i Dagbladet, en av grunnene til at jeg sluttet å kjøpe den avisen).

Men uansett, her er traileren. For en veldig grundig gjennomgang av omtrent hver ramme, sjekk ut Empire sin trailergjennomgang.


mandag 6. mai 2013

Ny World War Z-poster

Basert på omtale og trailer virker World War Z-filmen relativt middelmådig. Men de har i det minste fått til en veldig kul poster for filmen.

World War Z-poster

Iron Man 3

Selvfølgelig er det jul i Iron Man 3. Filmen er jo skrevet og regissert av Shane Black, mannen bak andre juleklassikere som Dødelig våpen og Kiss Kiss Bang Bang. Og Iron Man 3 føles som en Shane Black-film. Det er en kompisfilm der Tony Stark og James Rhodes rydder vei i skurker mens de kommer med velformulerte og morsomme kommentarer. En kompisfilm med metalldrakter og overmenneskelige skurker. Som medforfatter har Black med seg Drew Pearce, og sammen har de fått til en historie som er like deler actionfilm og superheltfilm.

God jul, hilsen Tony Stark


Det er Robert Downey jr. som er hovedgrunnen til at Iron Man-filmene har vært morsomme å se på. Og i Iron Man 3 har de virkelig skjønt det, for her er det mer Tony Stark enn Iron Man. I deler av filmen sliter Stark med flatt batteri i drakten sin, midt i Tennessee, og han får hjelp av en guttunge som sidekick til å samle tråder og komme med sarkastiske kommentarer. Og i det uungåelige slaget på slutten av filmen, løper han for det meste rundt uten metall på kroppen.

Guy Pierce er Guy Pearce-slesk som motstanderen Aldrich Killian, og Ben Kingsley er fantastisk som The Mandarin. The Mandarin er i grunn et høydepunkt i filmen, uten at man trenger å forklare hvorfor.

De faste bi-personene Pepper Potts (Gwyneth Paltrow) og Happy Hogan (Jon Favreau) har litt mer kjøtt på rollefigurene sine i denne filmen, og i scenene fra 1999 kunne Favreau gått som den litt runde broren til Vincent Vega fra Pulp Fiction. Kun basert på hår. Og det er litt artig å se Stark være privat kompis med Rhodes.

Men hva handler filmen om? Stark har angstanfall etter å ha neste dødd i The Avengers. Samtidig ryster The Mandarin USA med sine uoppklarlige terrorangrep. Kan dette ha sammenheng med Aldrich Killian, som møtte Stark som krøpling i 1999, og nå prøver å forføre Potts med sin store hjerne? Hogan havner midt i et nytt terrorangrep, og Stark utfordrer The Mandarin, og The Mandarin svarer... Og sånn går nu dagan...

Alt i alt en veldig gøyal film. Selv det store korslaget på slutten er ikke så masete som det kunne ha vært. Men mer humor enn spenning. Robert Downey jr. eier rollen, og det vil være vanskelig å se noen erstatte han. Og da jeg kom ut, sto en Shane Black-maraton høyt på listen over ting man hadde lyst til å gjøre.

søndag 28. april 2013

Han er den beste i det han kan

Hugh Jackman har jo igjen tatt på seg sine adamantium-klør, og er klar til å flerre et kinolerret i din nærhet i slutten av juli. The Wolverine følger vår helt, trist og ensom etter at han måtte ta livet av Jean Grey i X-Men: The Last Stand, bevege seg lengre og lengre ned i de flaskene han kan finne. Ut fra traileren som kom for noen uker siden, blir Wolverine hentet til Japan av Yukio ( Rila Fukushima), på oppdrag fra industrilederen Yashia (Hal Yamanouchi). Yashia gir han muligheten til å blitt kreftene sine, slik at han kan føle smerte og dø. Men ting skjer, som de ofte gjør, med Shingen Yashida (Hiroyuki Sanada) og Kenuichio Harada (Will Yun Lee) som grunner til at det skjer.

Historien er (veldig) løst basert på en av mine favoritt-tegneserier, nemlig Wolverine #1-4 fra 1982. Jeg leste aldri de amerikanske utgavene, men storkoste meg med den første utgaven av Marvel Spesial i 1987, som bare het Jerven. For dette var mens Batman het Lynvingen, Spider-Man het Edderkoppen, og X-Men het Prosjekt X. Og jeg kjente bare til Jerven, eller Jerv blant venner.

Marvel Spesial nr. 1 - 1987: Jerven
Marvel Spesial nr. 1 - 1987: Jerven


Historien er skrevet av Chris Claremont, som tok over som hovedforfatter av X-Men i 1975. Han skrev noen av de mest kjente X-Men historiene som Days of the Future Past, og sagaen om Dark Phoenix.  Da Marvel relanserte X-Men-bladet i 1975, litt før Claremont tok over, byttet man litt om på medlemmene for å skape en mer multikulturell sammensetting av gruppen. Inn kom bl.a. den kanadiske hemmelige agenten Wolverine, som hadde dukket opp i en Hulk-historie året før. Og etter hvert som historiene ble mange, ble Wolverine en av de mest populære figurer. Og i 1982 kom det da et eget Wolverine-blad.

Med seg fikk Claremont en ung og fremadstormende tegner ved navn Frank Miller. Miller var relativt ny i Marvel, men hadde allerede rukket å gjøre seg bemerket med sin noir-vinkling av Daredevil/Våghalsen. Og Millers fascinasjon for japansk historie passet som sverd i slire for Claremonts historie som ser Wolverine dra seg til Japan for å se hvilke problemer hans store kjærlighet, Mariko, befinner seg i.

Prosjekt X kom med 13 utgaver i 1984 og 1985 i Norge før de la inn rullestolen pga. dårlig salg. Men i 1987 var de tilbake, først i Marvel Superheltene nr. 1, før Jerven slo seg løs i første nummer av Marvel Spesial samme år.

Men historien om Jerven var noe helt annet enn de vanlige Prosjekt X-historiene, som nå fulgte et Prosjekt X uten Cyclops, der Storm prøvde å holde orden på gamle og nye medlemmer. Her var det bare Jerven, og mye av historien fortelles gjennom hans indre monolog, og hvordan han tenker rundt fiender, og respekt for disse. Og tegningene fokuserer mest på personene, ikke miljøet rundt. Så rutene var ofte bare figurer mot ensfarget bakgrunn. Og det fungerte utrolig bra.

Marvel Spesial nr. 1 - 1987: Jerven, s. 41
Marvel Spesial nr. 1 - 1987: Jerven, s. 41


Historien er en "hauk og due"-historie, der du ikke helt hvem vår helt bør stole på. Men alt blir rullet opp til slutt, og historien ender med at de andre medlemme i Prosjekt X mottar en invitasjon til bryllupet mellom Logan og Mariko. "Hei, kryper'n, ikke glem ølet."

Den norske utgaven kom også med en kort historie skrevet av Denny O'Neil og tegnet av Miller, med tittelen Barbaren. Dette var nok for å få bladet opp til 100 sider. Ulik resten av bladet er denne historien i sort/hvitt. Den handler om en stum, navnløs kriger i fremtiden som må kjempe med figurer fra kunstverk. Sært, men veldig fasinerende.

Historien om Jerven begynner med seks sider der han jakter på en bjørn som har tatt livet av flere mennesker. Han finner bjørnen som er skadeskutt, og må ta livet av den. Og de første ordene som er skrevet i historien er "Jeg er JERV. Jeg er den beste i det jeg kan, men det jeg kan er ikke særlig hyggelig".

Så hvis du snubler over en utgave av historien, er den absolutt verdt en gjennomlesning. Hvis dette er tesmaken for deg, selvfølgelig. Du kan bestille den amerikanske samleutgaven på en nettbutikk nær deg, eller plukke opp en sliten, norsk utgave fra din lokale bruktsjappe.

torsdag 11. april 2013

Tre britiske filmer å glede seg til i 2013

Fordomsfull som jeg er, ble jeg overrasket da jeg skjønte at tre av filmene jeg gleder meg mest til i år alle har James McAvoy i hovedrollen. Overrasket siden jeg har hatt inntrykket av McAvoy som litt for glatt og pen til å være talentfull. Som jo er en litt sær ting om en skuespiller som slo gjennom i Shameless. Men som vanlig skyltes fordommene mine at jeg ikke har peiling, for av listen over filmer han har spilt i, kan jeg bare si at jeg har sett (hele) Wanted, Gnome og Julie, og X-Men: First Class.  Og to av de var litt gøyale.

Så med hvilke filmer vil jeg doble McAvoy-kvoten min?

Welcome To The Punch er en britisk politi-thriller. Men der andre britiske politithrillere går inn for å se slitnest mulig ut, med hyppige pubbesøk og handling fra falleferdige bygårder, har regissør Eran Creevy klart å filme et London som kunne vært filmet i Los Angeles. Handlingen surrer rundt McAvoy som er politi. Han har tidligere blitt skutt i tjeneste av en mestertyv, spilt av Mark Strong. Strong har rømt landet, men kommer tilbake når hans sønn blir innvolvert i et ran som går rett vest. McAvoy ser sjansen til å endelig ta Strong, men det ser ut som om de må samarbeide om felles fiender før han kan få hevn.
Standard innhold, og ser man på anmeldelsene, er ikke handlingen filmens sterke punkt. Men den ser jo som sagt bra ut, og rollebesetningen virker sterk med McAvoy, Strong, David Morrisey, Andrea Riseborough, og Jason Flemyng. Britisk actiongøy som ser bra ut.
Foreløpig ingen Norges-premiere på denne, så der må jeg snakke med mine venner på Amazon når den tid kommer.



Danny Boyle, som nå har heltestatus i Storbritannia etter å ha regissert åpningsseremonien under OL i London, går tilbake til sine Shallow Grave-røtter med Trance. Her spiller McAvoy en ansatt på et auksjonshus. Han har blitt huket inn av supertyv Vincent Cassel til å være insidemannen på et kupp. Kuppet går som smurt, men McAvoy ender opp med hukommelsestap, og det er litt kjedelig når han er den eneste som vet hvor det stjålne maleriet har blitt av. Siden tortur ikke hjelper, må McAvoy få en hjelp av hypnoterapaut, spilt av Rosario Dawson, til å finne igjen minnet sitt. Men hvem lurer egentlig hvem etterhvert som handlingen skrider frem.
Filmen virker fantastisk trippete, og Boyle kan jo gjøre lite feil.
Norgespremiere 14. juni.



Og sist, en film jeg ikke visste jeg hadde lyst til å se før jeg så traileren i dag: Filth, basert på Irvin Welsh sin roman med samme navn. Rollebeskrivelsen til McAvoy er en bipolar, trangsynt, narkoman politimann, som manipulerer og hallisinerer seg festivalsesongen i Edinburgh på jakt etter en forfremmelse, og å vinne tilbake sin kone og datter.
Foreløpig ingen Norgespremiere på denne heller.




mandag 8. april 2013

Framtiden som engang var

Marvel og Fox tjener gode penger på filmene om X-Men. De har produsert fem filmer siden Bryan Singers X-Men kom i 2000. En trilogi bestående av X-Men (2000), X2 (2003), og X-Men: The Last Stand (2006), og to origin-filmer: X-Men Origins: Wolverine (2009) og X-Men: First Class (2011). I år kommer en ny film om Wolverine, The Wolverine, med handling lagt etter The Last Stand, før de samler fortid, nåtid og fremtid i X-Men: Days of Future Past i 2014.

Days of Future Past stjeler handling, eller lar seg inspirer av, to nummer av The Uncanny X-Men (nummer 141 og 142) fra 1981, skapt av Chris Claremont, John Byrne, og Terry Austin. I Norge ble historien publisert i Prosjekt X nr. 11 - 1985, under tittelen Framtiden som engang var. Dette var forøvrig det siste nummeret av Prosjekt X som eget blad. De fikk eget blad i 1984, da det kom to nummer, og altså elleve nummer i 1985. Men de solgte ikke så godt, og mistet dermed en egen tittel.

Forsiden til Prosjekt X nr. 11 - 1985
Forsiden til Prosjekt X nr. 11 - 1985

Historien er en "alternativ verden"-variant, der vi starter i 2013. Etter at senator Kelly i 1981 blir drept av Det nye brorskapet av onde mutanter, ledet av Mystique, blir det i 1988 innført en Mutantkontroll-lov, som fører til jakt og drap på mutanter og andre superhelter. Av våre venner i X-Men, eller Prosjekt X som de het i Norge på 80-tallet, er bare Jerv/Wolverine/Logan, Sprite/Kitty Pryde, Storm/Ororo Monroe, og Colossus/Peter Rasputin igjen. Sammen med Franklin Richards, sønnen til Reed og Susan Richards fra De Fantastiske Fire, hans kjæreste Rachel Summers, datteren til Cyclops/Scott Summers og Jean Grey-Summers, rømmer de fra interneringsleiren de bor i, ved hjelp av Magneto, for at telepatiske Rachel kan sende sinnet til Sprite tilbake i tid, til Sprite i 1981. Da kan hun advare medlemmene i X-Mennene om hva fremtiden bringer, slik at de kan hindre mordet.



Og mens heltene i fremtiden blir drept en etter en mens de beskytter Sprite, må fortidens helter hindre attentatet. Da er det Storm, Jerv, Colossus, Engelen/Angel/Warren Worthington III, og Nattkryperen/Nightcrawler/Kurt Wagner som må kjempe mot Det nye brorskapet av onde mutanter. Sammen med seg har Mystique Skuld/Destiny/Irene Adler, Lavine/Avalanche/Dominic Petros, Pyro/St. John Allardyce, og Blob/Fred J. Dukes.

Historien blir skrevet om til filmen, men jeg vet ikke i hvor stor grad. Om ikke annet for å inkludere skuespillerene som har vært med i de forrige filmene. I nåtiden besto X-Mennene av Storm, Wolverine, Colossus, Iceman, Beast, Angel, og Kitty Pryde, samt en Rogue uten krefter og en Professor X uten kropp. Og i fortiden består de av Professor X, Beast, Banshee, Havok, og Darwin.

Historien er egentlig ganske enkel, og burde være passe lang for en film. Men det blir spennende å se hvordan man deler lerrettiden mellom alle rollene. Og om Wolverine blir hovedfokus i denne også, som han mer eller mindre har vært i de andre.

lørdag 6. april 2013

Dårlig håndverk straffer seg - The Punisher på film

I fjor sommer sopte superheltfilmene inn penger på kino. Først kom Joss Wedons pengepresse The Avengers og viste hvordan en god popcornfilm virkelig skulle lages. Så kom The Amazing Spider-Man, og deretter The Dark Knight Rises, Christopher Nolans betongavslutning på sin Batman-trilogi. Tilsammen har disse filmene spilt inn et lite oljebudsjett, så det sikreste man kan lage film om må jo være superhelter. Der kan man jo ikke gjøre feil?

Jo det kan man. La oss ta en titt på The Punisher, eller Strafferen som figuren het da han først dukket opp i Norge som tegneserie. Tre ganger har man forsøkt å lage film om antihelten Frank Castle, som er ute etter å hevne sin drepte famile. Høres jo litt Batman ut, bortsett fra at The Punisher bruker skytevåpen, og tar aller helst livet av fiendene sine. I bunn og grunn en psykotisk massemorder. Må jo bare bli barnefilm av dette.

Amerikansk poster for The Punisher (1989)
Amerikansk poster for The Punisher (1989)
Første gang The Punisher skjøt seg gjennom et kinolerret var i 1989, i Dolph Lundgrens skikkelse. I etterkant kan man kanskje si at man ikke burde ha brukt Lundgren, siden kvalitetsfilm og han nødvendigvis ikke har et godt forhold. Men dette var i 1989, og Lundgren var ganske het. Etter en liten rolle i Med døden i sikte, hadde han fulgt opp med å bokse mot Sylvester Stallone i Rocky IV, vist actionmuskler i Red Scorpion, og vært He-Man i The Masters of the Universe. Så han var et relativt sikkert kort.

Som motspilere hadde Lundgren nederlandske Jerome Krabbé, også ganske het fra James Bond i skuddlinjen, i rollen som gangsteren Gianni Franco, The Punishers hovedfiende i filmen. Rollen som plitimannen Jake Berkowitz, den tidligere kollegaen av Frank Castle som er på jakt etter han, innehar Louis Gossett jr., på denne tiden stor som mentor fra Iron Eagle 1 og 2. Ikke Oscar-materiale, men nok materiale til en underholdede actionfilm.

Og selve filmen? Etter en overlang og sikkert-en-gang-stilig åpningssekvens, går det ikke lang tid før The Punisher har drept fire gangstere, for så å bli introdusert med at han i løpet av fem år har drept minst 125 personer. Filmen hopper elegant over en opprinnelseshistorie, og man får bare se klipp av hvordan familien hans en gang blir drept i løpet av filmen. Handlingen ellers er at gangsteren Gianni Franco kommer tilbake til byen for å ta over en gangsterfamilie. Han har en plan som vil knytte sammen hans og fire andre familier, men får kjepper i hjulene av The Punisher og en gruppe yakuzaer. Så blir det en kamp mellom de tre grupperingene, som etterhvert også innebærer at yakuzaen kidnapper ungene til mafian. Vil The Punisher hjelpe mafiaen? Ja, det vil han. Du vet, unger...

Filmen er lite annet enn en voldsfilm av typen jeg ikke ville fått lov til å se på da jeg var liten.  Det er veldig lite supert over den. Det lille (veldig lite) komiske (det som var ment å være komisk) innslaget, står Shake for, en tigger som en gang har vært skuespiller, og som hjelper The Punisher med informasjon, og som av ukjente grunner snakker i versform. Jeg har ikke noe mot voldsfilmer, jeg har bare en motforestilling mot dårlige voldsfilmer, som dette er. Filmen tar seg altfor seriøst, Lundgren spiller rollen som stokk, type tre, og alt ser ganske billig ut. Og The Punisher har ikke en gang en hodeskalle på brystet, som jo er kjennetegnet hans. Det er som om Supermann skulle dukke opp uten en S. Jeg synes det blir for mye fokus på Franco og Berkowitz, der The Punisher bare er en bifigur i deres filmer.

Filmen kom aldri opp på kino i USA siden filmselskapet New World fikk pengeproblemer, og den kom først på VHS og Laser Disc i 1991. Men den ble vist i resten av verden, med unntak av Sverige og Sør Afrika, der den ble forbudt. Jag kan ikke finne noe på om den kom på kino i Norge, men jeg tviler litt. Den kan være litt trøblete å få tak i på DVD. Utgven jeg så har en tysk utgave merket med "UNCUT".

Amerikansk poster for The Punisher (2004)
Amerikansk poster for The Punisher (2004)
Så lå The Punisher død og begravet frem til en ny The Punisher kom i 2004, denne gang med Thomas Jane i hovedrollen som Frank Castle. Mens 1989-versjonen bare hadde en løs tilknytning til tegneserien, var denne utgaven "litt basert" på tegneseriene The Punisher: Year One og Welcome Back, Frank. Her får vi følge hvordan Frank Castle blir The Punisher etter at pengevaskeren Howard Saint (John Travolta) dreper han og familien hans etter at sønnen til Saint blir drept under en operasjon undercoverpolitimannen Castle har ansvaret for. Nå blir selvfølgelig ikke Castle drept, bare nesten, tar med seg en t-skjorte med en hodeskalle han har fått fra sønnen sin, og drar etter Saint for å hevne seg.

Jane utspiller Lundgren, men det kan veldig gjerne skyldes et litt bedre manus. For her er sentrum Frank Castle, og ingen andre. Travolta er en slesk nok skurk, og Will Patton er god som stille håndlanger. Filmen går fra A til B uten de store overraskelsene, og havner nok i kategorien "grei nok".

Mitt største problem med filmen, er at jeg ikke klare å bestemme meg for hvor seriøs filmen er. Den virker 1989-alvorlig, men så har du kampen med Russeren midt i filmen, som for meg virker som om den er tatt med for å gi filmen en malplassert dose humor.

Amerikansk poster for Punisher: War Zone (2008)
Amerikansk poster for
Punisher: War Zone (2008)
Så kommer vi til 2008, og Punisher: War Zone. Og her har man endelig sett på figuren i tegneserien, og gjort det eneste fornuftige, tatt den helt ut og kjørt på. Moralen settes igjen ved døra, og filmen er en eneste lang øvelse i å ta livet av folk på kreativt vis. Her drepes skurker med raketter, og selv mødre bøter med livet. Frank Castle spilles nå av Ray Stevenson, da mest kjent fra rollen som Titus Pullo i Rome, og han grynter seg gjennom filmen. Patton Oswalt kommenterte, i en episode av podcasten How Did This Get Made?, at Frank Castle egentlig ikke er en muskelbunt i denne filmen, og at han puster og peser veldig når han faktisk må løpe. Men det gjør ingenting. Han trenger ikke være i god form for å ta livet ditt.

Men Stevenson går for en stille og mutt figur, kjører Dominic West, nettopp ferdig med The Wire, helt på andre siden av veien i rollen som Jigsaw. Han starter som kjekk gangster, blir kvestet i en glassknuser (takket være vår mann med hodeskalle), og hva skal man si, får personlige problemer. Altså en Joker-variant. Godt sminket setter han alle krefter til for å ta livet av vår gryntende venn. Men god hjelp av sin bror, Loony Bin Jim. Og du skjønner at Jigsaw fortsatt er den normale i familien.

Registolen på dette voldseposet ble benyttet av tyske Lexi Alexander. Hun gjorde seg først bemerket med en Oscar-nominasjon for kortfilmen Johnny Flynton, før hun regisserte bl.a Elijah Wood i hooligan-filmen Green Street Hooligans i 2005. Hun ville egentlig ikke regissere filmen, men ble til slutt overtalt. Produksjonen blir gjerne beskrevet som "trøblete" med rykter om at Alexander ble kastet ut fra filmsettet. Hun har innrømmet at studioet hadde problemer med filmen, men at det ikke var så ille som ryktene som svirret rundt på nettet ville ha det til.

Filmen er den beste av de tre. Nå sier ikke det mye, men det er kreativ og actionfylt antihelt-film som ikke tar seg selv særiøst. Ikke en film for deg med lav toleranse for løse legemsdeler, men hjerneløs moro for oss andre. Stevenson sliter riktignok med å overbevise som filmens midtpunkt, men de andre skuespillerne hjelper med å dra lasset. Og så er slutten til tam. Men ellers godkjent.

The Punisher ser vel ikke kinoduken på nytt med det første. Marvel har dyttet han inn i Marvel Knights delen av sitt filmunivers (som egentlig ikke har noe å gjøre med tegneserieversjonen av Marvel Knights), der han har selskap av Ghost Rider, heller ingen stor suksess på film. Jeg tror Punisher: War Zone er veien å gå med figuren. Å ta han for seriøst funker dårlig. Bare spør Dolph.