søndag 8. juli 2012

Evig solskinn i frihetens vugge

Sommeren for to år siden brukte jeg på å togpendle i 45 minutter to ganger om dagen frem og tilbake fra jobb, der jeg så livskraften min sakte dryppe ned på skinnegangen under meg og konstanterte at jeg virkelig ikke likte å pendle. Men jeg hadde nettopp kjøpt meg en state-of-the-art iPad (som nå ikke kan brukes til noe annet enn en dyr brevvekt, i følge teknogeeks), som jeg tenkte kunne lyse opp togturene litt. Jeg hadde en britisk iTunes-konto, og hadde tilgang til en masse TV-serier.

Men det meste som var interressant, hadde jeg allerede på DVD (som jeg var for lat til å rippe). Før jeg kom over It's Always Sunny in Philidelphia. Som jeg hadde sett en episode nå og da av på TV, men ikke blitt helt fanget av. Men det var den serien jeg endte opp med, og første sesong ble konsumert på flere forsinkede NSB-tog. Så sluttet jeg å pendle, og så ikke noe mer på serien (som jeg likte) før nå, når jeg har sittet gjennom sesong 1 (igjen), 2 og 3. Og jeg må si, jeg har blitt en fan. Men jeg vet ikke helt hvorfor.

For å summere opp serien: Hovedpersonene er dumme og egoistiske, som gjør dumme og egoistiske ting, og lærer absolutt ingenting til neste episode. Som forsåvidet var hva Seinfeld var, men her er figurene ennå mer uspiselige. De går virelig inn for at du ikke skal like dem.

Hovedpersonene er Dennis Reynolds (Glenn Howerton), hans tvillingsøster Dee (Kaitlin Olson), Mac (Rob McElhenney), og Charlie Kelly (Charlie Day). Fra sesong to får de også selskap av Dennis' og Dees angivelige far Frank Reynolds, i Danny DeVitos skikkelse. De tre gutta eier baren Paddy's, som de ikke tjener mye på, der også Dee jobber. Frank ender opp som deleier, og Charlie mister etterhvert sin del. Sammen prøver de forskjellige måter å tjene ekstra penger, eller redde seg fra situasjoner de selv har rotet seg inn i.

Hovedpersonene i It's Always Funny In Philadelphia


Serien ble skapt av McElhenney og Howerton, basert på en kortfilm de lagde om to kompiser, der den ene forteller den andre at han har kreft, mens den andre bare vil låne en kopp sukker. Sammen med Day filmet de en pilotepisode som de til slutt ble kjøpt opp av Fox, og første episode så dagens lys i 2005. Episoden med kreften ble Charlie has cancer, der Charlie forteller Dennis han har kreft, mens Dennis bare vil låne en basketball.

Serien kan kanskje bli litt mye i en porsjon, så jeg tror jeg sniker inn en liten pause før resten av episodene. Den er veldig morsom, hvis du har mage til det, men hovedpersonene kan bli litt slitsomme i lengden. Krangling er gøy opp til et visst punkt. Og de mangler virkelig noe man kan like de for.

Så hva gjør serien bra. Den er rett og slett morsom. Situasjonene er morsomme, figurene er latterlige, og den gjør absolutt ingen forsøk på å moralisere. Så når Dennis og Dee blir crckheads for å få sosialstøtte, lærer de ingenting, og d skjønner lite av hvorfor ting er som de er. Men jeg tror man må være i humør til å se den. Den er ikke en serie jeg tror muntrer deg opp hvis du har hatt en litt slitsom dag.

Men go den en titt hvis du ikke allerede har tittet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar