onsdag 22. juni 2011

Sand og sandaler i DVD-spilleren

På 50 og 60-tallet ble det produsert flere store, episke historiske dramaer. Dette var typiske “studiofilmer”, med store stjerner og (på den tiden) kosmiske budsjetter. Disse filmene fikk, når slike filmer ikke lenger var på moten, den noe nedsettende betegnelsen sand og sandaler-filmer, og blir gjerne regnet som en av grunnene til at det klassiske studiosystemet i Hollywood gikk dukken. Men mange av filmene regnes i dag som klassikere, og dukker stadig opp på “må ha sett”-lister. For min egen del, har sand og sandal-filmer ikke vært på filmmenyen min.

Men denne uken har jeg faktisk sett to av de, muligens to av de største, nemlig MGMs Ben-Hur fra 1959, og Universals Spartacus fra 1960.

Bare et lite tips før du også ser disse: Begynn tidlig på kvelden, og ikke drikk mye. Dette er monsterfilmer på henholdsvis 212 og 184 minutter. Så ikke noe du bare tilfeldigvis slenger på for å ha noe å titte på frem til sengetid.

Men tilbake til filmene: Det begge har til felles, er at begge hovedpersonene har et litt anstrengt forhold til romerene, og de vil bare ha litt alenetid. Romere er jo antikkens nazister, i alle fall kan det føles slik når man ser de på film, og er en ypperlig fiende.

Amerikansk poster for Ben-Hur (1959)


Ben-Hur var første film ut. Jeg visste ikke så mye om den, bare at den inneholdt et hestevognløp, og at filmen var grisedyr å produsere. Budsjettet var på $15 millioner, noe som ville vært ca. $112 millioner i dag. I dag ville ikke dette beløpet hevet særlig mange øyebryn, men i 1959 var dette nærmest uhørt. For MGM var dette et sjansespill, og studioets fremtid sto på spill med filmens suksess. Heldigvis for MGM ble filmen en suksess, og spilte inn $90 millioner og sanket med seg 11 Oscar-statuetter.

Og Ben-Hur ser dyr ut også. Det ble bygd over 300 forskjellig filmsett til filmen, og de ble bygd bra. Og den er filmet med en fantastisk widescreen som, sammen med settene, gjør alt alt ser utrolig stilig ut. Og særlig vognløpet er godt og tett filmet, med noen veldig realistiske stuntdukker. Men jeg trodde egentlig løpet skulle være en større del av handlingen.

Det er bare så synd at filmen er relativt kjedelig. Dette kan jo selvfølgelig bare være meg, men jeg synes at filmen er unødig lang. Jeg har ingenting imot lange filmer, men jeg har noe imot lange filmer som fint kunne vært kortere. Handlingen går fra A til B, og er helt grei og følge, og du vet hvorfor alle gjør som de gjør. Men de kunne fint ha gjort det mye fortere.

Ben-Hur er en rik jøde i Jerusalem som nekter å hjelpe barndomskompisen sin, som nå er romersk offiser, fordi han ikke vil støtte romerene, og ender opp som galeislave etter å ha blitt falskt anklaget for et mordforsøk. Så følger filmen han fra galeislave til fri mann. Der har vi jo alle vært.

Og jeg har litt problemer med Charlton Heston i hovedrollen. Jeg synes han spiller som en trestokk, og sliter med å være på laget hans gjennom filmen. Samme hvor mye han snakker gjennom sammenbitte tenner.

Det at filmen egentlig handlet om Jesus og begynnelsen av Kristendommen, hadde helt gått me hus forbi. Filmen begynner med Jesus’ fødsel, og ender etter korsfestelsen, og fungerer som bakgrunn for historien til Ben-Hur, og ferden fra jøde til kristen. Det er litt fiffig at du aldri ser ansiktet til Jesus i scenene med han, du ser han stort sett bare bakfra (og kan beundre et velbalsamert hår).

Så jeg konkluderer med at Ben-Hur er en film som ser bra ut, men som godt kunne vært kortere.

Amerikansk poster for Spartacus (1960)


Spartacus har noe Ban-Hur mangler, og det er humor. Ikke det at filmen er en komedie, på langt nær, men en film som godt bare kunne blitt trist og lei, blir litt mer underholdende av bifigurer med kjøtt på beina.

Filmen følger slaven og gladiatoren Spartacus og hans slaveopprør mot romerene. Filmen ble delevis til etter at Kirk Douglas ikke fikk rollen som Ben-Hur. Og mens Ben-Hur var basert på en bok, er Spartacus faktisk basert på virkelige hendelser.

Og mens Ben-Hur oste dollar i hvert kameraskudd, ser Spartacus litt mer kornete og skitten ut. Men filmen kostet $12 millioner å produsere, og den ser heller ikke ut som en billigproduksjon, bare litt mer møkkete. På en bra måte.

I tillegg til selve Spartacus og hans menn, fokuserer filmen på intern maktkamp innad i sentatet i Rom, og kampen mellom senator Gracchus og Crassus om hvordan Rom skal styres, og hvordan slaveopprøret etterhvert skal stoppes. Også i bakgrunnen lurer en offiser med navn Julius Cæsar, som alle tror de vet hvor står.

Krik Douglas som Spartacus
Noe dødtid finnes her også, men ikke mye, og det er mye handlig og mange personer å holde følge med. Kirk Douglas er en grei Spartacus, men jeg fikk aldri grepet på hva som egentlig gjorde han til en stor leder.

Dette er en av Stanley Kubrick sine første filmer (han erstattet Anthony Mann etter en uke), og jeg synes filmingen kunne vært gjort bedre. Noen scenere er litt klønete filmet, og det er flere rare kutt.

Spartacus ble ikke like suksessfull som Ben-Hur, men i mine øyne er det en bedre film, og har en handling som engasjerer meg mer. Figurene er ikke like endimensjonale som i Ben-Hur, og du får gode innblikk i hva som driver de fleste partene.

Så da var en liten del av filmhistorien unnagjort, og nå er det bare å stålsette seg før fire timer med studiodreperen Cleopatra.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar