onsdag 22. juni 2011

Sand og sandaler i DVD-spilleren

På 50 og 60-tallet ble det produsert flere store, episke historiske dramaer. Dette var typiske “studiofilmer”, med store stjerner og (på den tiden) kosmiske budsjetter. Disse filmene fikk, når slike filmer ikke lenger var på moten, den noe nedsettende betegnelsen sand og sandaler-filmer, og blir gjerne regnet som en av grunnene til at det klassiske studiosystemet i Hollywood gikk dukken. Men mange av filmene regnes i dag som klassikere, og dukker stadig opp på “må ha sett”-lister. For min egen del, har sand og sandal-filmer ikke vært på filmmenyen min.

Men denne uken har jeg faktisk sett to av de, muligens to av de største, nemlig MGMs Ben-Hur fra 1959, og Universals Spartacus fra 1960.

Bare et lite tips før du også ser disse: Begynn tidlig på kvelden, og ikke drikk mye. Dette er monsterfilmer på henholdsvis 212 og 184 minutter. Så ikke noe du bare tilfeldigvis slenger på for å ha noe å titte på frem til sengetid.

Men tilbake til filmene: Det begge har til felles, er at begge hovedpersonene har et litt anstrengt forhold til romerene, og de vil bare ha litt alenetid. Romere er jo antikkens nazister, i alle fall kan det føles slik når man ser de på film, og er en ypperlig fiende.

Amerikansk poster for Ben-Hur (1959)


Ben-Hur var første film ut. Jeg visste ikke så mye om den, bare at den inneholdt et hestevognløp, og at filmen var grisedyr å produsere. Budsjettet var på $15 millioner, noe som ville vært ca. $112 millioner i dag. I dag ville ikke dette beløpet hevet særlig mange øyebryn, men i 1959 var dette nærmest uhørt. For MGM var dette et sjansespill, og studioets fremtid sto på spill med filmens suksess. Heldigvis for MGM ble filmen en suksess, og spilte inn $90 millioner og sanket med seg 11 Oscar-statuetter.

Og Ben-Hur ser dyr ut også. Det ble bygd over 300 forskjellig filmsett til filmen, og de ble bygd bra. Og den er filmet med en fantastisk widescreen som, sammen med settene, gjør alt alt ser utrolig stilig ut. Og særlig vognløpet er godt og tett filmet, med noen veldig realistiske stuntdukker. Men jeg trodde egentlig løpet skulle være en større del av handlingen.

Det er bare så synd at filmen er relativt kjedelig. Dette kan jo selvfølgelig bare være meg, men jeg synes at filmen er unødig lang. Jeg har ingenting imot lange filmer, men jeg har noe imot lange filmer som fint kunne vært kortere. Handlingen går fra A til B, og er helt grei og følge, og du vet hvorfor alle gjør som de gjør. Men de kunne fint ha gjort det mye fortere.

Ben-Hur er en rik jøde i Jerusalem som nekter å hjelpe barndomskompisen sin, som nå er romersk offiser, fordi han ikke vil støtte romerene, og ender opp som galeislave etter å ha blitt falskt anklaget for et mordforsøk. Så følger filmen han fra galeislave til fri mann. Der har vi jo alle vært.

Og jeg har litt problemer med Charlton Heston i hovedrollen. Jeg synes han spiller som en trestokk, og sliter med å være på laget hans gjennom filmen. Samme hvor mye han snakker gjennom sammenbitte tenner.

Det at filmen egentlig handlet om Jesus og begynnelsen av Kristendommen, hadde helt gått me hus forbi. Filmen begynner med Jesus’ fødsel, og ender etter korsfestelsen, og fungerer som bakgrunn for historien til Ben-Hur, og ferden fra jøde til kristen. Det er litt fiffig at du aldri ser ansiktet til Jesus i scenene med han, du ser han stort sett bare bakfra (og kan beundre et velbalsamert hår).

Så jeg konkluderer med at Ben-Hur er en film som ser bra ut, men som godt kunne vært kortere.

Amerikansk poster for Spartacus (1960)


Spartacus har noe Ban-Hur mangler, og det er humor. Ikke det at filmen er en komedie, på langt nær, men en film som godt bare kunne blitt trist og lei, blir litt mer underholdende av bifigurer med kjøtt på beina.

Filmen følger slaven og gladiatoren Spartacus og hans slaveopprør mot romerene. Filmen ble delevis til etter at Kirk Douglas ikke fikk rollen som Ben-Hur. Og mens Ben-Hur var basert på en bok, er Spartacus faktisk basert på virkelige hendelser.

Og mens Ben-Hur oste dollar i hvert kameraskudd, ser Spartacus litt mer kornete og skitten ut. Men filmen kostet $12 millioner å produsere, og den ser heller ikke ut som en billigproduksjon, bare litt mer møkkete. På en bra måte.

I tillegg til selve Spartacus og hans menn, fokuserer filmen på intern maktkamp innad i sentatet i Rom, og kampen mellom senator Gracchus og Crassus om hvordan Rom skal styres, og hvordan slaveopprøret etterhvert skal stoppes. Også i bakgrunnen lurer en offiser med navn Julius Cæsar, som alle tror de vet hvor står.

Krik Douglas som Spartacus
Noe dødtid finnes her også, men ikke mye, og det er mye handlig og mange personer å holde følge med. Kirk Douglas er en grei Spartacus, men jeg fikk aldri grepet på hva som egentlig gjorde han til en stor leder.

Dette er en av Stanley Kubrick sine første filmer (han erstattet Anthony Mann etter en uke), og jeg synes filmingen kunne vært gjort bedre. Noen scenere er litt klønete filmet, og det er flere rare kutt.

Spartacus ble ikke like suksessfull som Ben-Hur, men i mine øyne er det en bedre film, og har en handling som engasjerer meg mer. Figurene er ikke like endimensjonale som i Ben-Hur, og du får gode innblikk i hva som driver de fleste partene.

Så da var en liten del av filmhistorien unnagjort, og nå er det bare å stålsette seg før fire timer med studiodreperen Cleopatra.

onsdag 15. juni 2011

Chew - En tegneserie å tygge på

Det er alltid gøy å oppdage nye, gode tegneserier. På samme måte det er gøy å oppdage, gamle, gode tegneserier. For meg, var en av vinterens beste oppdagelser den amerikanske serien Chew, som blir skrevet av John Layman og tegnet av Rob Guillory.

Forsiden til Chew #1
Forsiden til Chew #1
Chew handler om FDA (Food and Drug Administration)-agenten Tony Chu, og handlingen er satt i en alternativ virkelighet der alt fjærkre er forbudt, etter at et utbrudd av fugleinfluensa tok livet av 23 millioner mennesker. Det som gjør Chu spesiell, og interessant for FDA (han er politimann når serien begynner) er at han er cibopath, dvs. at han kan “smake” historen til det han spiser. Spiser han poteter, ser han for seg potetens vei fra jorden til tallerkenen hans, og spiser han en burger, ser han oksen bli drept, slakten og kvernet. Som gjør at Chu lever stort sett på en diett bestående av beter, den eneste maten han ikke kan se historien til.

Denne evnen gjelder alt han spiser, så hvis han tar et bit av et menneske, vil han få vite historien til dette mennesket. Som kan være lurt, om enn noe sosialt uakseptabelt, når man etterforsker mord.



Så mat er i fokus i serien. Chu blir forelsket i Amelia Mintz, en matskribent som er en saboscrivner, dvs. at hun kan beskrive mat på en måte som gjør at leseren kan smake den når han leser beskrivelsen. Andre figurer kan kommunisere gjennom mat, bli smartere av mat, og kontrollere folk gjennom  mat.

Forsiden til Chew - Taster's Choice (første samleutgave)
Forsiden til Chew - Taster's Choice (første samleutgave)
Chew følger Chu i livet som FDA-agent, og sakene han etterforsker. Hans første partner Mason Savoy, viser seg å være dobbeltagent, eller er han? Neste partner er hans tidligere partner fra politiet, som nå er halvt cyborg, etter at han ble gjennomskutt i et tidligere oppdrag. Den skjulte grunnen til fugleinfluensaen ligger å ulmer i bakgrunnen, mens Chu etterforsker mord og det mystiske, kyllingsmakende bæret gallesberry.

Det skjer mye, og det er komplisert, men det er veldig godt fortalt, og veldig sprekt tegnet. Så serien anbefales hvis du er på utkikk etter en serie med action og humor, og med et skrudd forhold til kylling.

Serien blir utgitt I eget blad I USA, og første nummer kom i 2009. Jeg har lest den i samleutgavene som har blitt utgitt. Foreløpig har det kommet tre stykken, som samler blad 1 − 15. Det har også kommet en hardcover samleutgave av Chew 1-10.

Siste blad som kom var nummer 27, etter at forrige nummer var nummer 18. Dette for å vise at det har gått et år I historien.

Neste samleutgave kommer muligens i september., etter først å skulle komme i juli. Slippdatoen å forrige samler hoppet også litt frem og tilbake før den plutselig var der.

Med Paul på tur

Filmen Paul er et lite Nerdvana for oss sci-fi-fans. Filmen om den lille grønne mannen på rømmen hilser til sine filmstorebrødre (særlig de med Steven Spielberg som pappa), samtidig som den er en gemyttelig roadtrip/bromance om å finne seg selv.

Britisk poster for Paul (2011)
Britisk poster for Paul (2011)
I sentrum av filmen finner du kompisene Graeme og Clive, spilt av kompisparet Simon Pegg og Nick Frost, som også har skrevet filmen. Kjemien til Pegg og Frost er gjennomprøvd flere ganger før, og også her spiller de troverdige kamerater på tur.

Pegg og Frost spilte sammen første gang i TV-serien Speisa (forøvrig Frost sin første skuespillerjobb, etter å ha blitt overbevist om å prøve seg av romkompis Pegg), en serie Pegg skrev sammen med Jessica Hynes (som da het Stephenson). Serien gjorde det greit, men ikke mer, og ble kansellert etter to sesonger, men har senere blitt en kulthit på DVD. Denne serien ble regissert av Edgar Wright, og sammen med Wright har Pegg skrevet den romantiske zombiekomedien Shaun of the Dead, og landsbyactionfilmen Hot Fuzz. Disse filmene har Wright regissert, mens Pegg har hatt hovedrollen, med Frost som sidekick. Og de har gjort det veldig bra. Så bra at Pegg og Wright hopper rundt i Hollywood med fiffen, mens Frost går for dypere roller hjemme I Storbritannia.

Paul er dermed den første filmen Pegg og Frost har skrevet sammen, og med Superbad/Adventureland-regissør Greg Mottola bak kamera, er det første film der paret ikke blir filmet av Wright. Og forøvrig første gang paret har beveget seg utenfor Englands grønne enger.

Sammenligningene med Shaun/Hot Fuzz er desverre uungåelig, og filmen når ikke opp til disse, synes i alle fall ikke jeg. Men det betyr ikke at filmen ikke er morsom. Lagt fra. Selv om manuset er relativt forutsigbart, er det jevnt over småmorsomt. Og det som redder filmen fra å være helt “meh”, er bifigurene.

Jason Bateman spiller en skummel agent med kun Paul for sine øyne, og han stadig i helene på våre helter, og går ikke av veien for noe for å ta de igjen. Han er så "heldig" å få selskap av Bill Hader og Joe Lo Truglio, en dummere og enenda dummere variant av han selv.

Og så er det Paul, som er full CGI, og er veldig bra lagd. Og jeg oppdaget at Seth Rogen faktisk ikke er så Seth Rogen-slitsom når bare stemmen hans er tilstede.

Ellers ruller gutta innom stereotype USA-fordommer som homofobe hillbillys og haglebærende sintkristne.

Filmen er som sagt litt for forutsigbar til å score et hat-trick hos meg, men den fungerer som en morsom film å le av mens man venter på siste del av Pegg/Wright sin Cornetto-trilogi.

mandag 13. juni 2011

Fire never på DVD

Det er noen ting jeg husker bedre fra da vi begynte å leie videofilmer på midten av 80-tallet enn andre. En ting er reklamen for de tyverisikrede moviebox'ene fra Select som det føltes var på alle leievideoene (Stop!), en annen er videoene med Super Ted, og sterkest av alt, er minnene om alle Bud Spencer og Terence Hill-filmene vi alltid så ut til å leie. Dette var nemlig noen av de få filmene fatter'n gadd å se, så de ble ofte med hjem slik at vi alle kunne samles og peke i samme retning i en times tid.

Italiensk poster for De kaller meg Trinity - Djevelens høyre hånd (1970)
Italiensk poster for De kaller meg
Trinity - Djevelens høyre hånd (1970)
Spencer/Hill-filmene er ren underholdning, uten noen form for ønske om moralisering. Og slik som jeg alltid ser på en James Bond-film som en "James Bond-film", ser jeg på Spencer/Hill-filmer som en egen sjanger. For, lik Bond,  det er gjerne det samme mønsteret som følges i alle filmene: Hovedpersonene liker hverandre ikke, de blir tvunget til å samarbeide mot en felles fiende, de vinner over denne, og det avsluttes med at den ene lurer den andre.

Den første Bud Spencer/Terence Hill-filmen som sementerte skuespillerene som stjerner i sin egen sjanger, var filmen De kaller meg Trinity - Djevelens høyre hånd (Lo chiamavano Trinità.../They call me Trinity) fra 1970. Legg merke til den italienske tittelen, for dette var spaghetti westerns. Spencer og Hill er italienere med amerikanske kunstnernavn. Bud Spencer heter egentlig Carlo Pedersoli og er født i Napoli i 1929, og Terence Hill ble født Mario Girotti i Venezia i 1939. Alle Spencer/Hill-filmene er italienske, og de ble dubbet til engelsk for det internasjonale markedet (deriblandt Norge).

Spencer og Hill spilte sammen allerede i 1959, i filmen Hannibal (Annibale), men der hadde de ikke noe som kunne minne om hovedroller. Mellom 1967 og 1969 spilte de sammen i en spaghettitrilogi bestående av Rid aldri alene, Ess på topp, og Hett bly på Boot Hill. Dette var westernfilmer med en god porsjon humor, og de delte hovedrollene med andre skuespillere.

Italiensk poster for Trinity slår til igjen (1971)
Italiensk poster for Trinity slår
til igjen (1971)
Den første Trinity-filmen fra 1970, og oppfølgeren Trinity slår til igjen (1971) ble suksesser på begge sider av Atlanteren, og mellom 1970 og 1985 spilte radarparet inn tretten filmer sammen. I de to originale Trinity-filmene spiller de det dysfunksjonelle brødreparet Trinity (Hill) og Bambino (Spencer). De har bare spilt disse figurene i disse filmene, men både senere og tidligere filmer har blitt markedsført som Trinity-filmer. Dette var også de siste westernfilmene de spilte inn sammen, de resterende Spencer/Hill-filmene (med unntak av To glade pirater) foregår i nåtiden, etter at westerninteressen døde på 70-tallet.

De spilte stort sett de samme personlighetene i alle filmene. Hill var den bekymringsfrie sjarmøren, mens Hill var den gretne sinnataggen. Særlig Spencer spilte også denne karakteren i en rekke andre solo-filmer, særlig i Flatfoot/Buldozer-serien. Hill har også en lang CV, og høydepunktene der for Trinity-fans er særlig hans to Nobody-filmer (Mitt navn er Nobody (1973), og Mitt navn er fortsatt Nobody (1975)) og filmene og TV-serien om Lucky Luke.

Italiensk poster for Vi holder med flodhestene (1979)
Italiensk poster for Vi holder
med flodhestene (1979)
I 1994 gjorde gutta et samarbeidscomback, med westernfilmen The Troublemakers, regissert av Hill. For egen del er dette en av to Spencer/Hill-filmer jeg ikke har sett (den andre er To Misjonærer (jeg kan i alle fall ikke huske den), men jeg kan gjette meg til hva de handler om).

Heldigvis for en Trinity-fan er de fleste av Spencer/Hill-filmene blitt utgitt på DVD av Star Media Entertainment. De eneste hullene i deres utgivelser, er Ess på topp, Hett bly på Boot Hill, To glade pirater (finnes på svensk) og To misjonærer. Sammen er vi dynamitt ble utgitt av MVE, og The Troublemakers ble utgitt av Orio Film. Desverre begynner noen titler å forsvinne, så det er bare å løpe og kjøpe. The Troublemakers er allered sunket i ørkenen ett sted.

Så for meg er Spencer/Hill er bekymringsfri 80-tallstripp (selv om de fleste filmene er fra 70-tallet). En tid det var helt naturlig å banke motstanderen din til han spyttet tenner, og gjøre alt for å lure den irriterende partenren din. Egentlig burde Spencer og Hill vært med i den nye Expendables-filmen til Sylvester Stallone, for mer usårlige helter finnes ikke.

Filmer med Bud Spencer og Terence Hill

1959 - Hannibal (Annibale/Hannibal)
1967 - Rid aldri alene/Trinity - Gud tilgir, ikke jeg (Dio perdona... io no!/God forgives... I don't!)
1968 - Ess på topp (I quattro dell'Ave Maria/Ace High)
1969 - Hett bly på Boot Hill (La collina degli stivali/Boot Hill)
1970 - De kaller meg Trinity - djevelens høyre hånd (Lo chiamavano Trinità.../They call me Trinity)
1971 - Trinity slår til igjen/Jeg heter fortsatt Trinity (Continuavano a chiamarlo Trinità/Trinity is still my name)
1971 - To glade pirater (Il Corsaro Nero/Blackie the Pirate)
1972 - Slå til - karer/Trinity 3 (Più forte ragazzi!/All the way, boys)
1974 - Sammen er vi dynamitt (Altrimenti ci arrabbiamo/Watch Out, We're Mad)
1974 - To misjonærer (Porgi l'altra guancia/Two Missionaires)
1976 - Sammen er vi kaos (I due superpiedi quasi piatti/Crime Busters)
1978 - Jo mere vi er sammen (Pari e dispari /Odds and Evens)
1979 - Vi holder med flodhestene (Io sto con gli ippopotami/I'm for the Hippopotamus)
1981 - Sammen tar vi prisen (Chi trova un amico trova un tesoro/Who finds a friend finds a treasure)
1983 - To helskrudde agenter (Nati con la camicia/Go for it)
1984 - Fire never i Rio (Non c'è due senza quattro/Double Trouble)
1985 - Miami Supercops
1994 - The Troublemakers (Botte di natale)

Noen av filmene er blitt sluppet i Norge med forskjellige titler, og da er alle listet. I tillegg har jeg tatt med de italienske originaltittelene på filmene, samt de engelske, internasjonale tittelene.

søndag 12. juni 2011

Kong Salomos ikke helt vellykkede film

I skyggen av nyheten om at Indiana Jones svinger pisken på Blu-ray i 2012, kom jeg over en liten "filmperle" som kom ut i kjølevannet av suksessen til Jakten på den forsvunne skatten (1981) og Indiana Jones og de fordømtes tempel (1984), nemlig 80-tallsversjonen av H. Rider Haggards bokklassiker Kong Salomos miner (1985).

Poster for King Solomon's Mines (1985)
Poster for King Solomon's
Mines (1985)
Kong Salomos Miner var ikke den eneste eventyrfilmen som kom på begynnelsen av 80-tallet. Men der Kampen om den grønne rubin (Romancing the Stone) (1984), og til en viss grad oppfølgeren Nilens Juvel (The Jewel of the Nile) (1985), ble publikumsfavoritter, haltet Kong Salamos miner i sin ferd på popularitetsskalaen.

Historien er noe omskrevet på vei til lerretet. Igjen står naturlig nok helten Allan Quatermain, spilt av Tornefuglene-stjernen Richard Chamberlain. Men her blir han leid inn av Jesse Huston (Sharon Stone), som er på jakt etter sin far, som skal ha kartet som leder til de sagnomsuste minene til kong Salomo, som befinner seg i det dypeste Afrika. Også på jakt etter minene er den tyske oberst Bockner (Herbert Lom), som har aliert seg med tyrkeren Dogati (John Rhys-Davies), og det er disse som står bak kidnappingen av professor Huston. Og filmen følger en katt og mus-lek mellom partene gjennom Afrika.

Filmen er satt på begynnelsen av 1900-tallet, og dette er helt klart siviliserte hvite som møter de usivilerte innfødte. Her er akrikaneren som nekter å kjøre bil, kanibalstammen, og stammen som lever opp ned i trær. Ikke helt politisk korrekt, med andre ord. Men alle er veldig karikerte i filmen,  så de skiller seg desverre ikke ut.

Filmen hangler avgårde fra den ene dårlig regisserte actionsekvensen til den andre, ledsaget av en slitsom blondine, og en helt som desperat prøver å være eplekjekk.

Så alt i alt, et dårlig stykke arbeide, som gjør at man heller vil plukke ned Indiana Jones-boksen fra hylla, og kose seg med litt kvalitetsunderholdning isteden.

Poster for Allan Quatermain and the Lost City of Gold (1987)
Poster for Allan Quatermain and
the Lost City of Gold (1987)
Filmen ble dårlig mottatt når den kom. Men produsentene var sikker på at den skulle bli en suksess, så oppfølgerfilmen Allan Quatermain og jakten på den gyldne by (Allan Quatermain and the Lost City of Gold) (1987) ble spilt inn samtidig. Heller ikke denne lyktes å sjarmere publikum i noen stor grad.

lørdag 11. juni 2011

I skyggen av en klassiker

Forget it, Jack. It's Chinatown.

I 1974 kom filmklassikeren Chinatown, regissert av Roman Polanski og skrevet av Robert Towne. Jack Nicholson hadde hovedrollen som privatdetektiven J.J. Gittes, i en historie som begynner med utroskap, men som ender med mord, korrupsjon og incest. Dette er en filmklassiker som det anbefales alle å se.

Poster for The Two Jakes (1990)
Poster for The Two
Jakes (1990)
Filmen fikk en oppfølger, I skyggen av Chinatown (The Two Jakes) (1990), seksten år senere, som blir regnet som en liten flopp. Jeg hadde ikke sett den, så da den dukket opp på TV sent en natt, så måtte jeg sjekke om den virkelig var så dårlig

Og det er kanskje naturlig at en film som ble nominert til elleve Oscar-statuetter skulle få en oppfølger. Men veien dit var lang og vinglete. Filmen skulle produseres av Nicholson, Towne, og produsent Robert Evans (som også produserte Chinatown), og de dannet et produksjonsselskap kun for denne filmen. Noe som virket som et harmonisk samarbeid.

Robert Towne, som ble belønnet med Oscar for manuset sitt til originalen, hadde ideene til en trilogi med privatdetektiv Gittes, der filmene skulle ta for seg tre epoker i utviklingen av Los Angeles. De skulle ta for seg vann, olje, og utviklingen av motorveisystemet i California. Men Towne var beryktet for aldri å få et manus helt ferdig. Han hadde mange brilliante ideer, og ble hyppig brukt som konsulent på andre manus for å sprite opp disse, mens hans egne gjerne hadde trange fødlser. Så manuset til neste film tok tid å skrive.

Produsent Evans, som begynte sin karriere som skuespiller (i roller han fikk for utseende fremfor talent), skulle spille rollen som Jake Berman, Gittes' fiende i filmen. Dette var en god ide, ifølge bestekompis Nicholson. Evans hadde ikke spilt i noe siden 1959. Så selv Evans hadde sine tvil om akkurat dette.

Chinatown var Polanskis siste film i USA før han forlot landet da han ble anklaget for voldtekt. Towne skulle derfor ta over registolen. Han mente Evans i en av hovedrollene var et feilskjær, og sparket han som skuespiller. De tre produsentene gikk på en liten samarbeidsmessig smell, og før du visste ordet av det, var Nicholson regissør. Evans kom ikke tilbake som skuespiller, og Harvey Keitel endte opp i rollen som "den andre Jake".

Poster for Chinatown (1974)
Poster for Chinatown (1974)
Filmen er i samme noir-sjanger som Chinatown, og den er veldig stilsikker. Men i følge min smak, prøver den litt for hardt å være noir og leve opp til storebror. Gittes' fortellerstemme følger deg gjennom filmen, og hjelper deg å holde følge med en handling som vrir godt på seg. Også her starter filmen med Gittes som privatdetektiv som avslører en kone som er utro. Dette fører til at mannen hennes, Jake  Berman, tar livet av elskeren når han skal konfrontere paret i regi av Gittes. Gittes ender opp på begge sider av saken og vel så det, da han blir presset av begge parter til å avsløre/skjule om mordet var planlagt. Og saken fører han tilbake til saken i Chinatown, og hva som skjedde med Catherine fra denne filmen. Så det hjelper å ha sett denne før du ser oppfølgeren, selv om den også kan sees som en frittstående film.

Men selv om den ikke er like bra som Chinatown, og er kanskje noe i det langste laget, og tar seg litt for alvorlig, er det en helt grei film. Men den norske filmen har en passende tittel, for denne filmen vil alltid være i skyggen av Chinatown.

I skyggen av Chinatown ble ingen suksess, og planene om en tredje film ble skrinlagt. Om vi skal sørge over det, er usikkert.
It never goes away.

fredag 10. juni 2011

En agent for de grå dagene

På 60-tallet eksploderte produksjonen av spion- og agentfilmer i Europa. Bond-hysteriet som oppsto etter de første James Bond-filmene fikk mang en filmprodusent til å rote frem egne versjoner av 007. Noen filmer var rene kopier som ikke la noe i mellom om hvilket publikum de var ute etter, og du kunne følge agent 002, agent 077, og agent 777 på skumle oppdrag. Andre filmer dro frem gamle pocketbokagenter som franske Francis Coplan og OSS 117, og selv gamle krimfigurer som Kommissar X og Fantomas fikk agentbehandlingen. Mange av skuespillere i disse filmene, som populære Ken Clark fra bl.a. filmene om Agent 077, fikk sjelden noen stor karriere utenfor disse filmene.

Amerikansk poster for The Ipcress File (1966)
Amerikansk poster for The
Ipcress File (1966)
Men ut av denne vrimmelen av agenter og spioner, skamløse kopier og inspirerte nyvinninger, kom en film som handlet om det komplette agentmotstykket til James Bond. Dette var Aksjon Ipcress (The Ipcress File) fra 1966, med Michael Caine i hovedrollen som Harry Palmer. Palmer var nærmest anti-Bond. Der Bond freste rundt i sin Aston Martin i eksotiske reisemål, trykket Palmer rundt i et regnvått London. Filmen er dempet og småironisk om agentlivet, og beskriver ivrig skjemahelvetet Palmer befinner seg i mens han jakter på sin mann. Filmen tar seg god tid i innledningen og flytter sakte personene rundt for å bygge opp spenningen i filmen, og det blir fort klart at Palmers tråder blir trukket i flere retninger. Actionsekvensene er uvant små og korte, og det er merklig nok for en agentfilm, ingenting som eksploderer i den. Filmens avslutningsklimaks foregår i et forlatt lagerhus, der Palmer står ansikt til ansikt med sine to dukkemestre. Filmen anbefales en titt, hvis du er på utikk etter motstykket til hva Bond-filmene ble etter Goldfinger (1964).

Det som kanskje er litt rart, er at denne anti-Bond-filmen har et arsenal av Bond-talent i ryggen. Filmens produsent er Harry Saltzman, som produserte Bond på 60- og 70-tallet sammen med Chubby Broccolli. Setdesigneren er Ken Adam, også mest kjent fra Bond-filmene, komponisten er John Barry, og klipperen er Bond-klipper og senere Bond-regissør Peter Hunt.

Filmen er basert på romanen The IPCRESS File av Len Deighton fra 1962, og Caine spilte Palmer også i filmatiseringene av Funeral in Berlin (1964) i 1967 og Billion-Dollar Brain (Mesterhjernen) (1966) i 1968. Bøkene Horse Under Water (1963), Spy Story (1974), og Twinkle Twinkle, Litte Spy (1976) ble aldri filmatisert, men Cain dukket opp som Palmer i filmene Bullet to Beijing fra 1995, og Midnight in Saint Petersburg fra 1996. Disse var ikke basert på noen av Deightons bøker.

Navnet Harry Palmer dukker bare opp i filmene. Hovedpersonen i bøkene er navnløs, og de blir fortalt i førsteperson. Allikevel blir de seks bøkene omtalt som Harry Palmer-romanene i dag, takket være av at filmene ble så populære.

torsdag 9. juni 2011

En skuffende Django

Quentin Tarantino har som kjent endelig klart å skrive ferdig manuset til sin neste film, som skal være en såkalt Southern (en western i sørstatene, fiffig), kalt Django Unchained. Den skal ifølge de som vet sånt, handle om en frigitt slave som skal hevne seg på sin tidligere herre. Og i følge ryktene, skal Will Smith, Samuel L. Jackson, Cristoph Waltz, Leonardo DiCaprio, Michael Fassbender, og en rekke andre være knyttet til filmen.

Italiensk poster for Django (1966)
Italiensk poster for Django (1966)
Siden Tarantino er Tarantino, har hovedpersonen Django fått navnet sitt fra Django, hovedpersonen i filmen Django, fra 1966. Den opprinnelige Django, en ensom revolvermann som i begynnelsen av originalfilmen drar rundt på en kiste, spilles av Franco Nero, som kanskje, muligens også dukker opp i Tarantinos film.

Men likheten på filmene stopper på navnet, virker det som. For originalen, som forøvrig ble forbudt i Norge da den kom, siden den har en noe overdrevet dødsrate, handler om en fyr som kommer til en liten by som er herjet med av to rivaliserende bander, en meksikansk og en amerikansk, tar så livet av mange av de, og forsøker å stikke av med en stor gullskatt han stjeler sammen med meksikanerene.

Jeg skal ikke si hvordan filmen ender, bortsett fra at filmen er relativt dårlig etter min smak. Vet ikke helt hvorfor jeg ble overrasket av det da jeg så den, siden mange av filmene som kom fra Italia på 60-tallet er av variabel kvalitet. Men jeg hadde et bilde av Django som en bra, om noe voldelig film. Nå var det bildet stort sett bygget på kommentarer fra internett, og av det ikoniske (og ofte kopierte) bildet av Django som drar på kisten sin, men skuffelsen var fortsatt stor. Handlingen går sakte, historien er rotetete, og du har ikke så mye sympati for hovedpersonen. Men, men...

Nå har jeg i alle fall sett den, og kanskje jeg også får et sentimentalt forhold til den etterhvert, og begynner å snakke om hvor bra scenen der presten får øret sitt skåret av, var. Men frem til da, håper jag bare at Django Unchained er bedre.