tirsdag 4. oktober 2016

Gangsterkongen av Wade Miller. En norsk pocket bok 26.

En norsk pocket bok er Fredhøis Forlag sin serie av underholdningsbøker fra 50-tallet. Og jeg føler et sterkt behov for å poengtere av det er de som har valgt å skrive pocketbok i to ord. Bok nummer 26 i serien er detektivromanen Gangsterkongen av Wade Miller, og er den femte boken om privatdetektiven Max Thursday (for et navn!).

Gangserkongen av Wade Miller. En norsk pocket bok 1954. Forsideillustrasjon av John L. Stensrud
Gangserkongen av Wade Miller. En norsk pocket bok 1954. Forsideillustrasjon av John L. Stensrud

Wade Miller er et av flere pseudonymer brukt av den amerikanske forfatterduoen Robert Allison "Bob" Wade og H. Bill Miller, som skrev over tredve bøker sammen mellom 1946 og 1961 (da Bill Miller gikk bort). I tillegg til Wade Miller, brukte de også bl.a. pseudonymene Whit Masterson og Will Daemer. Som Masterson skrev de Badge of Evil, som ble filmatisert av Orson Welles som Touch of Evil (Med alle midler), som nå regnes som en klassiker innen film noir..

I Gangsterkongen må Max Thursday utgi seg for å være den nye lederen for en ganstergjeng. Mens de andre Max Thursday-bøkene hadde et mysterium historiene var bygget rundt, er dette er relativt ukomplisert krimroman.

Gangsterkongen kom i 1954 (originalen kom i 1950), og den norske oversettelsen er ved Ole Gill Haanshus.

Omslagsbildet er tegnet av John L. Stensrud.

Bak i boken er det reklame for de andre bøkene i serien, som er en blanding av kriminalbøker og westernromaner. Det er også reklame for serien Damenes roman. Og som de sier: Den beste gave til kvinner i alle aldre er en Damenes roman.

onsdag 2. september 2015

Lucky Luke - Onklene Dalton

Lucky Luke er ute på nye eventyr i bladhyllene i disse dager. Onklene Dalton (Les tontons Dalton) er det 75. albumet i rekken av norske utgivelser. Som de foregående fem albumene, er historien tegnet av Achdé (døpt Herve Darmenton), denne gang etter et manus av Laurent Gerra (hans femte Lucky Luke-historie) og Jacques Pessis. Achdé tok over pennen etter Morris da han gikk bort i 2001.

Lucky Luke har travet rundt i det ville vesten siden 1949, da han først så dagens lys i historien Dick Diggers gull (La mine d'or Dick Digger) (utgitt i albumform i Norge først i album 49, Arizona). Til å  begynne med både skrev og tegnet Morris historiene, før han inngikk et produktivt partnerskap med manusforfatter René Goscinny som varte fra 1957 til Goscinnys død i 1977. Etter Goscinny samarbeidet Morris med flere manusforfattere om historiene, deriblant Bob de Groot (Clifton) og Jean Léturgie (Percevan). I tillegg har hunden Rattata fått en egen albumserie, og det har også kommet noen album om en ung Lucky Luke (Lucky Kid/Kid Lucky, kun ett album på norsk).

Lucky Luke - Onklene Dalton
Lucky Luke - Onklene Dalton

Men tilbake til Onklene Dalton. Det viser seg at Emmett Dalton, en av de opprinnelige Dalton-brødrene, har fått en sønn. Moren til barnet vil at våre Dalton-brødre skal oppdra ungen mens hun er i Europa, og Lucky Luke blir satt til å passe på at de oppfører seg mens de bor i en av Texas mest snobbete byer (selv sheriffen har tre stjerner...). Litt Dalton-bakgrunn: Dalton-brødrene Lucky Luke stadig setter i fengsel, Joe, William, Jack, og Averell, er fettere av de mer hardbarkede Bob, Grat, Bill, og Emmett Dalton, basert på de virkelige Dalton-brødrene, som Lucky Luke forøvrig møter i albumet De første brødrene Dalton (Hors-la-loi).

Det er interessant å se hvordan tegnestilen til Morris beveget seg fra en veldig myk og animert strek på 40-tallet, via en periode med hardere linjer og mer realistisk stil på 50-tallet. Fra 60-tallet landet han på den "moderne" stilen, som på slutten av hans tegnekarriere kunne være veldig stiv og stillestående. Achdé bygger videre på den moderne stilen til Morris, og jeg synes han kommer unna de fleste stivhetene, med unntak av en del av bipersonene, som er karikerte utgaver av kjente franskmenn. Særlig Raoul og Paulo Wolf, tegnet etter skuespillerene Bernard Blier og Jean Lefebvre, skiller seg ut fra resten av tegningene med uttrykksløse ansikter.

Bernard Blier og Jean Lefebvre som Raoul og Paulo Wolf i Onklene Dalton
Skuespillerene Bernard Blier og Jean Lefebvre som Raoul og Paulo Wolf i Onklene Dalton
Francis Blanche som advokat Blanchini og Robert Dalban som butleren Bobby i Onklene Dalton
Skuespiller Francis Blanche som advokat Blanchini og skuespiller Robert Dalban som butleren Bobby i Onklene Dalton
Diverse karikaturer i Onklene Dalton
Skuespiller Paul Mercey som bartender, Dominic Strauss Kahn som hotellgjest, kjendiskokk Marc Meyrat som kokken til Ma Dalton, skuespillerene Venantini Venantino og Lino Ventura som fangevoktere

I tillegg til de faste hjelperene Jolly Jumper og Rattata, dukker også Ma Dalton opp i en gjesterolle, like sint som hun alltid er. Personlig har jeg aldri hatt særlig sansen for Rattata, Lucky Lukes egen Jar Jar Binks, og han er heldivis tonet ned i denne historien. Og Jolly Jumper kommer først til sin rett når det skjer litt action på slutten av albumet.

Det er alltid gøy med Lucky Luke. Dette albumet sniker seg inn i midten av kvalitetsskalaen til serien. Det er aldri noe stort kupp eller en overhengende fare å avverge, og Dalton-brødrene er ikke reelle motstandere i historien. Wolf-brødrene dukker opp alt for sent i historien som en lite forsøk på å skape litt action, og de har heller ikke mye til personlighet. Og nevøen i historien er bare irriterende. Men jeg synes historiene er på rett vei, mye er bra tegnet, og jeg er ikke så likegyldig til dette albumet som jeg har vært til de forrige. Og den har fått meg til å grave frem noen av de gamle albumene. Og det er jo bra i seg selv.

Godkjent.

søndag 17. mai 2015

Almayers dårskap av Joseph Conrad. Gyldendals lommebøker nr. 14.

I 1952 lanserte Gyldendal Gyldendals lommebøker, en serie med pocketbøker som var ment å konkurrere med bl.a. Nasjonalforlagets Ponni-serie og Bladkompaniets Alle tiders forfattere. Det var mye krim blant bøkene, men også andre bøker som kunne regnes som "underholdningslitteratur". Deriblant bok 14 i serien, Almayers dårskap, debutromanen til Joseph Conrad fra 1895, med salgspitchet "Fengslende kjærlighetsroman fra tropene". Conrad er nå mest kjent for romaner som Mørkets hjerte og Lord Jim, og debutromanen Almayers dårskap (Almayer's Folly) blir regnet som en av hans svakere romaner.

Dårskapen i romanens tittel er kallenavnet på huset nederlenderen Kaspar Almayer bygde i Borneo i påvente av en britisk invasjon som aldri kom, og som han nå bor i sammen med sin malaysiske kone og deres datter. Almayer er desillusjonert etter å aldri å ha funnet gullåren som skal gjøre han rik nok til å flyttet tilbake til Europa, mens han blir forraktet av sin kone som ikke vil at deres datter skal forlate kontinetet. Men når de får besøk av en malaysisk pris som kan hjelpe Almayer å finne åren, ser lykken ut til å snu.

Jeg må innrømme at jeg kjøpte boken kun for forsiden sin del, tegnet av Birger Imislund, som beskriver en scene i bokens dramatiske slutt.

Almayers dårskap av Joseph Conrad, Gyldendals lommebøker 1953. Forsideillustrasjon av Birger Imislund.
Almayers dårskap av Joseph Conrad, Gyldendals lommebøker 1953. Forsideillustrasjon av Birger Imislund.


Boken er oversatt av forfatter Sigurd Hoel, som også har oversatt flere av Conrads bøker når de kom ut på Gyldendal (han var også redaktør for Gyldendals Gule serie).

Gyldendals lommebøker ble snart byttet ut med Gyldendals flaggermusbøker, en ren krimserie, der bl.a. James Bond gjorde sin norske debut med Ian Flemings Casino Royale i 1954.

Baksiden av Almayers dårskap av Joseph Conrad, Gyldendals lommebøker 1953
Baksiden av Almayers dårskap av Joseph Conrad, Gyldendals lommebøker 1953

tirsdag 29. april 2014

Robert A. Heinlein - Den røde planet

En av helgens mange loppemarked-godbiter jeg drasset hjem, var Robert A. Heinlein-romanen Den røde planet (Red Planet). Heinlein blir regnet som en av de tre store innen science fiction, sammen med Isaac Asimov og Arthur C. Clarke, og Den røde planet er den tredje av hans ungdomsromaner, og kom opprinnelig ut i 1949. Utgaven jeg kom over, var en utgivelse av Gyldendals Gode Guttebøker fra 1954.

Robert A. Heinlein - Den røde planet
Robert A. Heinlein - Den røde planet


Jeg må innrømme at jeg visste null og niks om Heinlein da jeg plukket opp boken, og at den kun ble med hjem grunnet det stilige omslaget, tegnet av Birger Imislund. Jeg var heller ikke klar over at Heinlein også skrev Starship Troopers (utgitt i 1959), boken Paul Verhoeven baserte sin film med samme navn på, i 1997. I en noe omskrevet versjon.

Boken forøvrig handler om et par gutter på en kostskole på Mars, der rektor er en relativt kjip fyr. Som flere av Heinleins romaner, finnes den i flere utgaver. En "sensurert" utgave der forlaget hadde mange fingre med i spillet, og en "author's cut" som kom ut etter hans død.

Den røde planet ga også liv til en animert serie på Fox Kids i 1994.

lørdag 2. november 2013

Asterix hos Pikterne

Asterix har igjen inntatt bladhyllene med et nytt eventyr, i form av Asterix hos Pikterne. Forrige album, Asterix og Obelix fyller år - Gullboken, kom i 2009. Dette var et album med småhistorier og tekst, så vi må tilbake til 2005, og Det store himmelfallet, for å finne forrige albumeventyr. Skaperduoens gjenlevende medlem Albert Uderzo har rukket å bli 86 år gammel, og har lagt pennen på hylla (noe han muligens burde gjort for noen album siden). Tastatur og penn har blitt tatt opp av ungdommene (de er begge bare 53) Jean-Yves Ferri og Didier Conrad.

Omslag for Asterix hos Pikterne
Omslag for Asterix hos Pikterne


Det kan argumenteres for at serien burde gjort som Tintin, og bladd igjen da skaperen ga seg. Men det er nok mange Euro som ville ha serien gående, og det trenger ikke nødvendigvis være en dårlig ting. Se på Sprint som har levd med et mangfold av forfattere og tegnere i ryggen, og selv om resultatene har vært opp og ned, lever figuren fortsatt. Conrad holder seg tett opp til Uderzos stil for de siste albumene hans, men kanskje med en litt skarpere strek enn skaperen. Conrad har forøvrig tidligere vært publisert på norsk, med albumet Eventyr i gult, utgitt i 1987. Det blir neppe noen fornøyelsespark av den historien.

Selve historien er en typisk "Asterix bekrefter fordommer i utlandet"-historie, og våre helter Asterix og Obelix drar denne gang til Skottland, til pikterne. Historien begynner med at en isblokk med et menneske skyller i land utenfor landsbyen til gallerne. De tiner han opp, og blir møtt av en pikter med noen startproblemer etter nedfrysingen, men han klarer allikevel å formidle hvordan de må seile for å komme tilbake til landsbyen hans, og smelte alle damehjertene i landsbyen med sin kjærlighetssorg. Og så bærer det avsted til forrræderiske høvdinger, en kidnappet forlovede, og en invaderende romerhær.

Ferri og Conrad finner ikke opp kruttet i historien. Den minner meg mest av alt om Borgerkrigen (1980, på norsk i 1981), og elementer brukt i andre historier dukker også opp. Albumets skurk, Mac Aber, er stilmessig en fetter av Ulkefix fra Borgerkrigen og Prolix fra Spåmannen. Jeg la ikke merke til det ved første gjennomlesing, men utseendemessig er han basert på skuespilleren Vincent Cassel, som jeg nå ikke skjønner at jeg ikke så. Bevisst eller ikke, så minner vår nedfryste pikter mest av alt om Goscinny og Uderzos indianerhelt Ompa-pa, fra albumene av samme navn.

Historien tar seg god tid med å komme i gang, og båtturen nordover starter ikke før halvveis i albumet. Som gjør at historien minner litt om skolestilene mine fra barneskolen. Veldig ambesiøse begynnelser, med en panisk avsluting på siste halvside. Og så synes jeg ikke man burde dratt inn sjømonsteret i Loch Ness. Det blir litt for mye magi enn jeg foretrekker i mine Asterix-historier. Men jeg har muligens spasert ut av målgruppen for en stund siden.

Jeg trodde det kanskje skulle være litt mer ståhei i norske medier om at Asterix kom med nytt album, men den gang ei. Aftenposten har hatt en artikkel om albumet, men det har ikke vært noe i Dagbladet eller VG. Selv ikke på Egmonts egen blogg, bladblogg.no, er Asterix-utgivelsen nevnt (men nå har det strengt tatt ikke vært skrevet noe nytt der siden 19. juli). Men nå er vel ikke Egmont lenger kjent for å reklamere for sine serier (host, host...The Walking Dead...host, host). Allikevel er albumet trykket opp i optimistiske 40.000 eksemplarer, hakket over tallene på de siste Sprint-albumene, som man nærmest har måtte gå over lik for å finne.

Men Asterix er i live. Og det er bra. Neste album kommer i 2015, og da drar han muligens til Hviterussland.

onsdag 23. oktober 2013

The World's End

Just what is it that you want to do? We wanna be free
We wanna be free to do what we wanna do
And we wanna get loaded
And we wanna have a good time
That's what we're gonna do

Endelig kom The World's End, Simon Pegg og Edgar Wrights avsluttende kapittel av deres Cornetto-trilogi, på kino i Norge. Og jeg kan endelig høre på Empire sin spoiler-podcast om filmen som de slapp i slutten av august.

Britisk poster for The World's End


Og filmen? Var den er verdig etterfølger til Shaun Of The Dead og Hot Fuzz? Absolutt! Den britiske filmanmelderen Mark Kermode opererer med en "seks latters"-regel, som sier at for at en komedie skal regnes som en god komedie, så må du le høyt minst seks ganger. Og det høres lite ut, men er forbausende vanskelig å få til. For jeg smiler ofte av komedier (og gråter av noen), men ler først høyt når noe har truffet godt. Og mens jeg så denne filmen, satt jeg med en blink i fanget.

Filmens hovedperson, Gary King spilt av Simon Pegg, bestemmer seg for å samle sine gamle kompiser, og begi seg ut på "den gyldne mil", en pup-til-pub runde med de tolv pubene i hjembyen sin, som de ikke klarte å fullføre i 1993. Og med unntak av Gary, har alle kompisene nå blitt voksne og fått seg A4-liv, og blir motvillig med sin tidligere leder tilbake til Newton Haven. I tillegg til å oppdage at Gary fortsatt prøver å leve på 90-tallet, da de sto på toppen av verden, oppdager våre helter også at ikke alt er som det skal være i hjembyen, og at de muligens står ovenfor en utenomjordisk trussel.

Smashy smashy egg men!

Dette er en Cornetto-film, så Simon Peggs Gary er selvfølgelig flankert av Nick Frost, denne gang som Andy Knightley. Nå er det riktignok Frost som spiller den fornuftige i forholdet, mens Peggs rollefiguer er ment å være usympatisk og egoistisk. Ikke ulikt Frosts Ed fra Shaun Of The Dead. Resten av Gary Kings hoff består av Oliver Chamberlain (Martin Freeman), Steven Prince (Paddy Considine), og Peter Page (Eddie Marsan). Og alle har sine øyeblikk i filmen. Men det er Frost som kommer best ut av det, først som veldig straight familiemann, for deretter å "ta en Hulk" og slå seg gjennom en pub med blankinger så blekket spruter (en setning som gir mening etter å ha sett filmen).

 Gamle Speisa/Cornetto-kjenninger dukker selvfølgelig opp. Mark Heap og Julia Deakin er hver sin bartender. Reese Shearsmith og Michael Smiley dukker opp som pubgjester. Rafe Spall skal kjøpe hus av Freeman. Og Bill Nighys stemme dukker også opp. Siden dette er et Pegg/Wright-manus, er ingenting overlatt til tilfeldighetene. King er omgitt av sitt hoff (Prince, Knightly, Chamberlain, og Page). Hint om hvordan handlingen går dukker opp i kommentarer og ikke minst navnene på pubene.Og det er gjerder som må forseres på uelegant vis.

 Etter å ha sett denne, måtte vi se Shaun Of The Dead og Hot Fuzz på nytt, og det er gøy å se hvordan Wright bare blir bedre som regissør, en veldig stilsikker en sådan. Det er lett å se at dette er en Wright-film. Det blir spennende å se hvordan Ant-Man, Wrights Marvel-film, kommer til å se ut når den kommer.

 En ting er at filmen er fylt med så mange detaljer, og er rett og slett så bra, at jeg kommer til å se den på nytt på kino. Men den gjorde også at jeg kjapt kjøpte filmmusikken til filmen. Filmen handler om å gjenoppleve ungdomstiden på 90-tallet, og alle sporene på albumet er sanger som kom ut rundt 1990 (Med unntak av en Doors-sang, men de var jo i vinden akkurat da på grunn av Doors-filmen til Oliver Stone). Albumet har sanger av Primal Scream, Blur, Pulp, Happy Mondays, Soup Dragons, og er en retrolytting av de sjeldne.

Let's Boo-Boo

Så jeg er veldig fornøyd med filmen. Den er litt, hva skal man si, mørkere enn forgjengerene, og gir hovedpersonene litt mer kjøtt på beina enn før. Men det er absolutt ikke en ulempe. Morsom hele veien og alvorlig der den må. Og egentlig passe lang.

I remember sitting up there, blood on my knuckles, beer down my shirt, sick on my shoes and seeing the orange glow of a new dawn break and knowing in my heart life would never feel this good again. And you know what? It never did.


Norsk poster for The World's End

tirsdag 1. oktober 2013

Dømme en loppemarkedbok etter omslaget

Høstens loppemarkedsesong er for lengst i gang, og jeg er ofte å finne i en eller annen bok- eller tegneseriekasse der et av Oslos mange korps eller andre ekstremister prøver å samle inn penger til årets utenlandstur.

Det er ikke alltid like logisk hva jeg tar med meg. På et ellers stusselig loppemarked på Smestad forrige helg, ble jeg til slutt ganske fornøyd med fangsten. Og da snakker jeg ikke om Knut Roms fiskebok Etter ørret. Men av alle ting: tre Agatha Christie-bøker.

Og bøkene ble med hjem kun fordi jeg er overfladisk: de hadde veldig stilige omslag. Og historiene var Doktoren mister en pasient, Fru McGinty er död, og Fem små griser.

Alle tre bøkene er utgitt av Aschehoug, den første i 1937 og to andre i 1953. Det er ikke oppgitt hvem som har tegnet omslagene, og jeg klarer ikke å tyde signaturene, så jeg vet ikke om det er en norsk kunstner, eller om det er internasjonale omslag. Men stilige er de lell.
Agatha Christie - Doktoren mister en pasient - Aschehoug 1937
Agatha Christie - Doktoren mister en pasient - Aschehoug 1937

Agatha Christie - Fem små griser - Aschehoug 1952
Agatha Christie - Fem små griser - Aschehoug 1952

Agatha Christie - Fru McGinty er död - Aschehoug 1952
Agatha Christie - Fru McGinty er död - Aschehoug 1952